Nyati 2008 Del II

Noe gjemt, noe glemt og resten kommer her :)

 

Da er det tid for å romestrere i hukommelsen og sette sammen del 2 av jakten på bøffel i 2008.

Det var en milepæl når det for første gang bare var dedikerte håndvåpenjegere på tur. Ja det var faktisk så at selv at Rune, som skulle filme noen seanser også var bevæpnet med en 6” Revolver.

 

Det var altså duket for få fellinger, men på korte hold og med desto større utfordring til jakten.

Ble det sånn ??? Tja som de fleste som har gått noen runder, være seg elgjakt i Trønderskogene eller tiurjakt i Finnskogen etc.. så er det ofte at utfallet varierer noe i forhold til forventningene.

Er det slik at alle skudd sitter som de skal? Er det slik at bare en skyter nok så er utfallet gitt? Nei tenkte meg det. I den virkelige verden, det vil si den som er utenfor et glossy forsideomslag på et jaktblad er det hundretalls variabler som spiller inn.  Vår jobb som jegere er å minske de som virker negativt inn og fremme de som virker positivt.  Hva gjør man så når det ikke går som forventet? Sier ingenting og later som om det går over? Kommer med unnskyldninger som går på alt som ikke har med en selv å gjøre... eller bare tar nederlaget som en mann og prøver etter beste evne og lære noe av det??

 

En historie om en beverjakt (som ikke gikk helt etter planen) jeg skrev om for noen år siden lærte meg et par ting. Det ene er at de fleste som har jaktet over en lengre periode hater nederlaget det er når et dyr blir skadeskutt, men erkjenner at det kan skje. Som menneske er det da flott at vi har muligheten til og forbedre oss. Den andre gruppen forkaster alle mulighetene for at noe går galt og derved fratar seg selv muligheten for og snakke om det når det skjer og lære noe av det. De blir sittende og ruge på sine egne feilbedømninger og siden de ofte har gått hardt ut mot andre er det umulig og erkjenne feil. Hmm hører jeg noen mumle om at deres forhøyede jaktmoral har forhindret de i å skadeskyte.....  Alle ryper som flyr er skadefri og uten hagl i kroppen.. osv  Bla... Bla... Bla...

 

Så var det  de tre som skulle prøve seg på Bøffel med revolver. Arild (ask) med sin overdimensjonerte 45/70 BFR revolver med 405gr kuler og Johnny (Puma) og jeg med de mer moderate .454 Casull revolverne foret med 325 og 378gr kuler.

Trodde aldri jeg skulle omtale Freedomarms revolverene som moderate , men etter at BFR`s 45/70 gov (biggest finest revolver fra magnum Research) og S&W 500 revolver entret scenen ble faktisk .454 Casull revolveren nå, det 357 magnum var på 60 tallet når 44 mag kom på banen Ja hvor skal det ende.

FA`n ser puslete ut i forhold til BFR`n

 

 I fjellet bak ”hytta” var det bavianer om dagen og om natten smøg leoparder rundt toppene på jakt etter deres livrett, nettopp bavianer.

 

 

 

 

Tintshaba..

”hyttene” vi bodde i

 

Aldri vært der før, drar dit gjerne igjen.

Skal mye til før nordiske jeger klager over standarden, men når man har 10 år på baken i RSA så ser man forskjellene. For oss har aldrig forskjellene i boforhold spilt noe rolle for trivsel og velvære under jakten, men Tintshaba lå i en høyere klasse enn det jeg før har jaktet på. Den logiske forklaringen er nok at de huser big 5 jegere som normalt råder over tykkere sjekkhefter (en liten bok man kunne kjøpe ting med, som fantes på 80 tallet) enn en gjennomsnittlig norsk jeger.

 

 

 

Første morgenen ble vi møtt av denne krabaten.

Bavian edderkoppen er bare mild giftig, men er allikevel ikke å spøke med. Under vår første frokost lå den på ryggen i svømmebassenget og så helt død ut. Da Gerhard tok tak i et ben og skulle fjerne den fra bassenget viste den seg at den var en Oscar statuett verdig. Den spratt opp på Gerhards arm som igjen sendte den i en bue opp på land. Den var hos oss hele uken og var aldri aggressiv med mindre den lokale hunden ble for nysgjerrig..

Selv de fleste av oss med sånn passe aracnofobia ble komfortable med denne karen etter hvert og det skal sies, at jeg håper at det ikke er ”bedre” halvdeler der ute som på grunn av kryp ikke vil til Sør Afrika. Min bedre halvdel brukte et år på og uffe seg før vi dro første gangen, men har ikke sett seg tilbake etter det og gleder seg stort til neste år.

  Posisjonen den inntar ovenfor hunden minner om en sene fra ”karate Kid”.

 

En tur til RSA er like mye opplevelse som jakt og her deles det opplevelser under den første Tintshaba kvelden.

Bilder er viktige..

Det er også samtalene rundt bordet etter endt dag..

Hva i svarte...

Dette er restene av en jakke som Berthes hang til tørk over en stol etter at han ufrivillig tråkket ut i bassenget.

Hunden veltet stolen i løpet i natten og nå er den tørrrrr...

 

Arild, Cas, Turtel og Johnny

Gerhard jobbet tidligere for Sør Afrika`s versjon av DN så det er sjelden han ikke kan svare på ett av de mange spørsmål vi stiller om stort og smått som beveger seg i sør afrikansk bush..

 

      

Backup under bøffel kan være så mangt og i dette tilfelle er ”så mangt” en 404 Jeffery basert på en Mausekasse. De fleste bruker noe over 40 kaliber, men 375 HH er også mye brukt siden den er brukanes  til mye av ”hjorte” viltet. I Norge ville vi bare skaffet en rifle til hvert bruk, men i RSA er det nå så strengt at det kan ta opp til et år og få rifle i et nytt kaliber og da bare etter man har gode argumenter.

 

Så var det jakt..

 

Den første som får uttelling for en lange og kalde treningsøkter i løpet av vinteren er Hege.

Den nye 45LC Freedomarms revolveren som kom før jul i 2007 viste seg og være sint som en tyrk når den ble ladet til max for jakt, så vi måtte ladet den litt ned. Den ble allikevel en håndfull å trene mye med så Hege kombinerte 45`n (Sinnataggen) med den identiske 357 Mag`n jeg kjøpte for et par år siden (med kallenavnet Lillebror) så frem til avreise var det gått mange skudd med begge og det betaler seg..

 

Det første håndvåpen skutte viltet frembringer et stort smil. Resepten er Lyman`s 325gr GC kule i 1100fps

 

 

Følg med J

 

Calibøffel...

Opp med et smell, ned som en fell og så den flygende baron..

 

Vi er smygjeger. Vi er tre jegere og det er dags for bøffel. Jeg får ta min egen historie i detaljer og Johnny og Arild sin i mer generelle vendinger.

Så kan de heller skrive sine historier siden.  Deres historier flettes inn i min siden det uforutsette alltid slår til og forandrer ”game plan” og så også i denne storyen.

 

De fleste jegere generelt og håndvåpen jegere spesielt legger mye jobb i forberedelsen til jakt og har derfor i så måte null toleranse for fiasko. Kan gjerne sammenligne det med de nitidige forberedelsene en skiløper gjør med både egentrening og ski. 2008 var ingen unntak og de av dere som har fulgt med denne siden vet at det ligger mye trening og mye våpen og kuletesting bak hvert dyr som har blitt felt.

 

I så måte var ikke bøffeljakten i 2008 spesiell. Det var felt Giraff på 1450kg med våpen og kule kombinasjonen før og Sverre var i Zimbabwe for et par år siden og felte en stor hannbøffel med samme kombinasjon. Mer om det senere.

Som før sagt så var Johnny satt opp med samme redskap som meg. Ask derimot var bevæpnet med en haubits...

 

 

 

 

Vi tar den første Bøffelstoryen i presens (og litt fortid):

 

 

Det er morgen og Hege og jeg er på vei ut til jakt området.

 

Det er senere den dagen, Hege skal glise over en fin gris og jeg fortvile.. over tapt bøffel.

 

Cas (Rune) er med Gerhard og meg for og se om han kan få en Bøffeljakt med håndvåpen på film. Skulle ikke være umulig siden vi forventer 30 til 40 meter som maks avstand. Vi har fine forhold og jevnlig kontakt med bøffelflokker.

 

 

Det nærmer seg lunsj når vi kommer inn på en flokk fra siden. Cas glir inn bak Gerhard for ikke og forstyrre siden bøffelene nå er ganske nærme. Vi holder posisjonene vår og lar dyrene trekke over mot oss. Vinden er for en gangs skyld både stabil og i vår favør.

En liten forhøyning skiller bøffelene fra oss og det er vanskelig å se om det er dyr vi kan felle eller ei. Vi er på jakt etter hunn bøffel og i tillegg til at det skal være en et voksent dyr må vi forsikre oss om at den ikke har kalver.

 

 En kraftig bøffel  kommer rett mot oss og stopper på 20 meter. Den ser mot oss, men vet ennå ikke hva vi er og er derfor verken redd eller aggressiv.

Gerhard gir meg et diskret tegn som betyr at nå er det opp til meg. Det er et flott dyr med eksepsjonelt kurvede horn.

En Bøffel har ikke dårlig tid. Ingen jobb å passe og ingen middag å komme hjem til så den kan bruke all verdens tid. Det gjør nå også denne. Den vil forsikre seg om at det den ser ikke utgjør noen fare før den igjen følger resten av flokken.

En evighet senere snur den og blir stående med bredsiden til på 25 meter. Jeg har brukt den lille evigheten til og titte ned i mikro Aimpoint`n for å forsikre meg om at jaktfeberen ikke jager rødprikken med kengeruhopp der nede, men alt er cool og jeg vender igjen blikket opp mot frøken Nyati..

Foran meg har jeg en thornbush jeg ikke kan skyte gjennom. Jeg runder busken på knærne og ”liner” opp bøffelens høyre bogblad. 

Er det slik det skal ende? Så lange forberedelser og så skal finalen være så enkel? Et bredsideskutt på en 40cm++ ”killsone” på 25 meter..

 Det store dyret står der og tar imot 378gr kulen. Den spinner rundt sin egen akse før den ”tar av” og jeg er sikker på at jeg har felt min andre Big 5.

 Det er blod på bakken, men det tørker raskt opp og suksessfølelsen som ikke ligger mer enn en halv time borte begynner og smake av langtrukken fiasko.

På spørsmål fra Gerhard svarer jeg at jeg kan sverge på at det er et godt skudd og at den må ligge der ute et sted.

Når trackerene gir opp og dagen nærmer seg slutten, gir jeg beskjed om at vi tar inn en ultralight for å finkjemme de enorme områdene. Det er noe helt annet og kunne se etter dyr fra luften. Mye lettere å skille dyr ut av en flokk for å avgjøre om det er blod eller skader på dyret. Gode råd er som kjent dyre og så er det også med mikrofly. Uansett er det billig i forhold til fiasko følelsen man sitter igjen med når mørket faller på og ikke dyret henger på krok..

 

I mellomtiden får vi en ny bekymringsmelding. Arild har skutt en bøffel de ikke finner. Gerhard, vår tracker og jeg drar over til Arild for og bistå. Et 45/70 skudd skrått forfra tidligere på dagen har gitt en 3km langt søk.

Det er godt med blodspor hele veien, men stabeistet vil ikke gi opp. De har gått på bøffelen flere ganger, men det er raskt på bena og i tett bush har det vært umulig å få inn nye skudd.

Siden vi vet at denne bøffelen ikke kan være langt foran oss, starter vi et bredt søk gjennom tett vegetasjon med vår tracker til å følge de nå så beskjedne blodsporene.  500 meter senere kan vi lettet fastslå at bøffelen ligger i et tett kratt og ingen bevegelse tyder på at det er dødt.

 Vi nærmer oss bakfra og Arild tar opp kamera for å forevige dette øyeblikket. Berthes og jeg slapper litt av, men vi er vàr Gerhard som fremdeles ser ut til ikke være helt komfortabel med situasjonen. Han samler oss bak dyret og ber oss avansere de siste meterne for og ha en fordel hvis noe skulle skje. Han liker ikke overgangen fra oppegående bøffel til død bøffel uten dødsralling eller andre sikre tegn.

Fra å ligge som en stor sten går det kun et kort sekund før Gerhard får sin mistanke bekreftet. Den har kun ligget å ventet og når vi er på 5 meter kaster den seg rundt mot oss.  To .454 cas, en 404 jeff og en 9,3-62 kule senere ligger den nede igjen og hjertet hamrer i halsen. Tro det eller ei, 5 minutter senere, løfter den igjen på hodet og Arild må avlive den med et skudd mot hodet..

 

  

 

 

Skuddet til Arild er godt plassert. Høyre bogben er knust og høyre lunge perforert. Venstre lunge har også fått skader men mest sannsynlig fra oppfølgings skuddene.

Med dette i bakhodet synker hjertet i kroppen med tanke på min egen bøffel der ute. Den før så potente 378gr 452” kulen virker nå puslete mot et dyr som har gått 3km med en 405gr 458” kule

 

Her er det Marion som får den gode nyheten. Arild er glad for at bøffel er død, Marion er glad for at Arild er i live og jeg lurer på hvor i hel..  langt en bøffel går når den har en 378gr hardstøpt blykule i bogen.

 

Siden dyra sjelden legger seg rolig ned langs en vei må det Totota til..

 

Selv en 64 mod  Landcruiser går ikke evig og som du kan se med egne øyne må noen holde utkikk etter farlige dyr og andre må

skru...

Med vinsj går det som en lek..

 

Det var suksess historien.  So back to......

 

 

 

Kinderegg flyet (Som Hege døpte det) er på plass og Gerhard blir med opp.

2 timer senere er det ikke funnet noen dyr som kan bære tegn på skade.  Bøffelen er tapt og jeg må bestemme meg om jeg skal jakte videre.

Siden min eneste mulighet nå er den berømte nåla i høystakken, bestemmer jeg meg for og jakte videre for om mulig kunne finne igjen min Bøffel.

Skjebnen er en lang og rar ting som senere skal vise seg og spille oss ett puss. Denne gangen i et helikopter.

 

Hege har aldri flydd et kinderegg før og fordi likestilling er en tøysete ting velger Gerhard og gi henne en tur siden hun er kvinne og vi andre bare dølle menn som kan ordne oss flyturer selv.....

 

Cas har i mellomtiden bedrevet sin egen jakt og en høyst suksessfull sådan.. 

 

Var det ikke slang det het før når det ble utført ubevæpnet J

 

 

To av dagens vinnere... Arild med en bayer etter en vellykket Bøffeljakt som forøvrig ble skutt på første RSA tur... 0g Hege med en fin gris som første håndvåpenvilt.

 

 

Som før sagt er vi på vei inn i et våpen kappløp som er vanskelig å vinne, men når en revolver avfyrer en 405gr kule i over 1600fps må det gå ut over noe og her er resultatet. Tommelen til Arild begynner å bli litt medtatt. Kanten der vi ser Arilds blod er klint utover er slipt og polert for å forhindre akkurat dette, men det er altså ikke nok.

 

 

Nye dager gir nye muligheter, men før det er det kveldene, med bål og dagens hendelser, og det malt på stort lerret i kraftige farger .

 

Det vanker gode ord til de som har gjort det bra og trøst til de som sitter og knuger på en dag som rommer både up`s and down`s og mest av det siste.

 

 

 

   Hege har lager T-Shirt til alle og Johnny trekker umiddelbart i sin.

 


Alle er forskjellige og her reklameres det for Gerhards...

 

Dagen derpå er vi igjen ute og ser etter bøffel. Hege er med og vi holder oss høyt i terrenget og bruker kikkert mot de flokkene vi ser.

  

”Ut på tur aldri sur” uansett hva som skjer. Lite dyr, mye dyr bra og dårlig vær etc.... så er det dette det handler om.. og være ute og ha det fett..:)

 

En telefon fra Johnny tørker smilet av oss. Johnny har skutt bøffel, men vet at skuddet ligger for langt frem i brystet. Først er det håp om at det var så langt frem at det var en bom, men han tviler og litt etter finner vi de få dråpene blod som forteller at vi har et problem. Samme hvor god man er på banen med revolveren så dekker det ikke opp for det uforutsette i jakten og Johnny som er mer en god med FA`n får nå føle dette på kroppen.

 Han er faktisk den eneste av flere titalls skyttere som har prøvd min 454 cas som bare plukket den opp og skjøt 5cm grupper regelmessig på 25m. I tillegg har han jaktet i mange år. Nå er det han som må betale prisen for en feilvurdering gjort i det sekundet da alt må klaffe.

Selv om Johnny har en ”bad feeling” med skuddet bestemmer vi at vi tar inn et raven 44 helikopter og søker etter hans bøffel så fort som mulig. Det er dyrt som helvete, men det gir meg en sjanse til og se etter min bøffel også, så vi går for et spleiselag.

 

            

 

Vi flyr og flyr men ingen bøffel vi ser.  Flyvingen er fantastisk og landskapet overveldende sett fra luften. Mange flokker senere blir det klart at Johnny`s bøffel høyst sannsynlig er så lite skadd at den får holde seg i flokken.

 

 Gerhard er som en multitool, han er i tillegg til kunnskapsrik i naturen og en god jeger, god til å lage mat og sammen med Marelize kommer de deiligste retter på bordet.

 

 

 

Det er skutt noen fine bøffeler på Tintshaba, men denne er allikevel min favoritt.

 

 

Det er flere som er slitne etter en lang dag selv om denne karen stort sett bare vraltet rundt i campen på dagen og bjeffet om natten.

 

Med blanke ark og fargestifter til...

 

Ny dag nye muligheter....

Johnny satte stopp for årets bøffeljakt, fant frem 357 Herret`n og gikk for Warthog. Selv fortsatte jeg jakten på Nyati.  Hege ønsket å bli med og siden bøffeljekten til nå hadde foregått i ”siviliserte” former var det ok for meg. Vi kom tidlig i kontakt med en flokk og jeg hadde nå bestemt meg for å jakte en ny bøffel i tillegg til å se etter den jeg allerede hadde skutt.

 

Nytt av året var en Camelback rygsekk (altså for dere uinnvidde, en sekk med drikke container integrert) både Hege og Rune Cas stilte til årets jakt med slike og det skulle vise seg at de var gode og ha. Som sagt var Hege med for å kunne få oppleve Nyati på nært hold og siden det stort sett hadde vært sedvanlig walk and stalk var det bare Hege`s Camelback som var fylt, Gerhard og jeg satset på å være hjemme før lunsj så vi var kun utstyrt med  våpen og kikkert.

 

Litt ut på morgenen kom vi da over en flokk med bøffel om trakk opp mot oss. Om det var vind eller tilfeldigheter vet jeg ikke men gang på gang så drev de av og passerte oss på rett over 60 meter. For en rifle ville det vært barnemat, men med min forrige bøffel friskt i minne var jeg ikke klar for annet enn 110% skudd.

Det begynte og bli varmt og vi måtte stadig løpe lengre for og runde flokken.

Okke som, lå vi alltid på etterskudd og flokken beitet seg forbi oss på noen få meter mer enn jeg likte.  3 timer senere  var vi dyktig slitne og tom for vann. Hege hadde gått fra kledelig brun til lilla ansiktsfarge og det var ikke stort bedre stilt med Gerhard og meg. Men den som gir seg er en dri… Gerhard  og jeg hadde sippet litt på Heges vannforsyning, men så var det altså slutt.

 

Uansett… et par timer over lunsj var vi nødt til og kaste inn håndkle. Flokken hadde lagt seg ned for å hvile og ingen tilgjengelig smygrute ville få oss nærmere enn 80 meter uten og bli oppdaget.

Vi smøg oss ut og dro tilbake til campen for og fylle opp med mat og drikke før vi igjen dro tilbake. Når buffen var ferdig med siestaen og klar til og trekke videre ville vi også være på plass.

Hege var mer enn fornøyd med første økt og valgte og bli igjen.

I lav åling kom vi oss igjen inn på flokken. Etter en drøy halvtime ble det klart at de snart skulle bryte opp og når det først var bestemt, var de på bena på noen få sekunder.

Håpet om at de skulle følge sin opprinnelige rute å komme vår vei ble gjort grundig til skamme og da de endelig var på bena gikk de bare parallelt med oss.

 

Vi prøvde og flytte oss etter, men ble oppdaget. Jeg satte meg rolig ned og ventet. Flere dyr var nå klar over at det var noe i buskene, men ingen var klar over at det var tobente.

Hadde gitt opp å få skuddsjanse da et par etternølere nysjerrig trakk over mot oss. Satt musestille med Casullen og ventet. På drøye 40 meter strakte det ene dyret hals og åpenbarte hele brystet. Over knærne lå Casullen støtt og før den rakk å følge de andre fløy en 378 grainer gjennom luften.

 

Buff`n ga tydelig skudd tegn, men satte av gårde. Vi ventet til alt hadde roet seg før vi begynte og se etter spor. Rikelig med blod 30 meter fra skuddplassen ga godt håp, men etter og ha sett hvor langt Arild`s bøffel gikk med knust bog og lunge tok jeg ingenting for gitt.

Det viste seg også da at sakte men sikkert ble det mindre blod og etter ca 500 meter stod vi på bar bakke. Det var blitt mørkt og vi hadde ikke noe reelt valg.

Følge påskutt bøffel i mørket blir litt for mye lotto med sikkerheten og ikke er det mulig og se noe heller.

 Jeg slepte meg hjem og slikket mine imaginære sår på sjelen. Jeg forbannet meg på at vi skulle finne igjen den bøffelen om jeg skulle gå hele uka.

Jeg var nå blitt en tviler. To Bøffeler med tilsynelatende gode skudd hadde bare satt av gårde for ikke og se seg tilbake. Jeg visste jo at Sverre hadde felt en vesentlig større bøffel med en 378 kule og Sarel Badenhorst og bror hadde felt flere bøffeler med samme kule uten problemer.

 

Morgen etter var jeg klar. Etter og ha fulgt spor helt til det ikke var spor og følge ringte vi igjen til vår venn i Raven 44 helikopteret. Jeg hadde 2 timer til rådighet og med Gerhard i forsete, Hege og meg bak satte vi i gang.

Det åpne helikopteret ga rikelig med muligheter til og studere flokkene tett på og flygeren fløy som om helikopteret bare var en forlengelse av han selv.

Ut i time nummer 2 var håpet ikke lyserødt lenger og Gerhard mente at med blodtapet den hadde hatt og det at vi nå ikke så spor av dyr som viste noe tegn til skade tydet på at den hadde lagt seg til og dødd i løpet av natten og at det var mest fornuftig og vente noen dager og følge med på gribbene. Tung til sinn måtte jeg si meg enig og erkjenne at dette ble min tyngste dag i Afrika.

I det vi vendte nesen hjemover ble Gerhard var noe som så ut som en enkel Blue Wildebeest som stod alene under et tre. Vi svingte rundt og der skar det en enslig bøffel ut og jeg kunne sverge på at den bøffelen hadde jeg sett før.

Ikke var det den vi nå lette etter, men det var den første. Gerhard spurte meg om jeg var 100% sikker. Selv var han bare nesten sikker.

 

Bøffelen hadde karakteristiske trille runde horn og jeg var 95 % sikker på at den hadde tatt et par støttetrinn når den først beveget seg.  Vi gikk rundt den og prøvde og se blod eller skuddskade, men det var ingenting og se. Nå når den hadde beveget seg litt var det heller ikke spor av halting.

Flygeren dro helikopteret foran bøffelen og jeg var så sikker som det går an og bli når en bedømmer bøffel for første gang… Nikket bekreftende til Gerhard og flygeren la helikopteret parallelt med bøffelen 50 meter unna. Lente meg ut med armen låst rundt dørstolpen på helikopteret og oppdaget til min forundring at selv om helikopter knappest kan kalles en god plattform å skyte fra gikk det greit og holde rødpunktet foran i bogen. Rekylen sendte løpet opp i dørstolpen og bøffelen gjorde en framlengs salto og var død i det den traff bakken! Ordinær bøffeljakt…? Nei knappest, men dramatisk nok, det skal være sikkert.

 

Det var en spent trio som hoppet ut av helikopteret og gikk bort til bøffelen. Der på høyre bog var det en sort flekk etter en kule som hadde slått inn for 2 dager siden. Skuddet sitter som tatt ut av læreboken, men hva gikk da galt???

Her Gerhard som følger kulens vei fra innslag i bog og til nakke.

 

Noen timer senere, etter at skarpe kniver forsiktig hadde skåret seg inn langs sårkanalen var mysteriet avslørt. 378gr kulen hadde slått inn i bogmuskelen for så og forandre retning i bogbladet.

 

Fra kulen traff bogbladet hadde den så forandret retning. I stede for å slå igjennom og inn i vitale deler hadde den fulgt bogbladet skrått forover. Hele veien opp langs bogbladet og inn i øverste nakke virvel der den satt i nakkebrusket.

 

 

Ifølge Gerhard uvanlig men ikke ukjent. En 458 lott med 500gr rundneset helmantel hadde gjort det samme under en jakt noen år tidligere.

 

Kulene ble funnet igjen og slik så de ut.

Husker ikke nå hvem som satt i nakken og hvem som slo igjennom bogen, men begge ser jo ganske like ut.

 

 

 

   

 

Det er 2 dager til vi igjen skal nedover (2009)og jeg er mer keen på og skrive litt om hva som skal skje i stedet for hva som skjedde i fjor så jeg avslutter med noen bilder..

 

Johnny med en Wurte. Wurte ble felt med en 357 Herret TC Contender toppet av en 2,5-8x Leupold kikkert.

En av grombørsene til Johnny TC i 357 Herret. Denne sender ut en 180gr Hornady ssp kule med 2000fps

 

 

Hege med en....

Denne Kuduen måtte bite i gresset etter en konfrontasjon med en Lyman 325gr kule i 1100fps fra Heges FA 97

 

 

Afrikere 2008..:)