Africa
2010
Ja slik ser det ut... Ikke et postkort, men en helt ordinær
soloppgang over Sydafrika..
Vi er tilbake både fra turen som gikk 27. August og30 Juli
. Jeg er redd dette blir en langdryg story... ikke fordi jeg lider av akutt
skrivekløe,
Men fordi det er så mye og skrive om...
Skal jeg starte med Finn`s Crock, eller nykommeren
”Fetters” som var med på elefantjakt på sin første tur... Kanskje jeg heller
bør skrive litt om Monometall kulen som gikk fra ide til ferdig konstruert,
produsert og testet på 7 dager.. som igjen var et resultat av den før omtalte
Elefant jakten..
Skrive og skryte av alt som gikk bra eller fortvile over
det som gikk galt..??
Nei vi starter som i eventyrene: ”Det
var en gang”..................................................
Afrika er mye om gamle tradisjoner og så startet vi, altså
Hege og jeg i år en ny tradisjon. Etter at Johnny (Puma) har dratt i gang en
”Bodø mafia” er det blitt slik at de kommer ned på torsdag og ligger over til
fredag siden flight`n er grytidlig.
Da passer det bra og bli kjent med nye fjes og skryte og
juge med de gamle. Derfor har tradisjonen fra i år, blitt en vilt middag hos
oss.
Due og Hjort på menyen for de som ønsker og vite det...
Karl og Johnny er gamle travere, Magne er ny. Hjemme på
Skjedsmokorset satt en overspent krokodillejeger (Finn) og ventet på og bli
plukket opp på vei til Gardermoen.
Avreise Kl 0330 og det blir ikke vanskeligere og forlate
landet når det øser ned vann...
Midlertidig utførsel av våpen fra Norge går som fot i hose.
1 ring på klokka og 5 min senere er alt stemplet..
Flyet er trangt og luften tørr så ved et
vannhull på Schiphol får vi justert væskebalansen.
Flytur er 2 timer til Schiphol og 10,5 til Johannesburg.
Fly er sikre saker så sjelden skjer det noe og skrive om på vei over.
Og når sant skal sies så skjer det ikke stort her på Tambo
lenger heller. Flyplass politiet er strammet skikkelig opp de siste år og med
årets fotball VM var det gjort et betydelig løft på hele flyplassen.
Ny trend i år var at alle Kolli kom frem. Vel surret de
rundt på karusellen i stedet for på spesial bagasje, men skitt au så lenge de
er der så..
Ingenting varer evig, og det kan sies om min nyoptimisme
når det gjelder bagasje. At min optimisme var ubegrunnet viser seg når vi dumper ned på Tambo på tur 2, men mer om det senere.
Har vært tilløp til etnisk våpenrenskning på våre Afrika safaris
de senere år, men i år hadde det sneket seg inn en ”lang pang” av typen Marlin
Guide Gun i 45/70. Ugjerningen var det Karl som stod for, men han får kred for
at det ikke var en Remington 700 i 30/06 med 2,5 -12X Zeiss, og er vel unnskyld
siden han har opphold seg det siste året i Etiopia og ikke har kunnet trene nok
til og bli dus med kortpang...
Johnny Puma hadde med sin semicustom TC som lyder navnet
Storeulv.. Flotte laminatskjefter fra en stokkmaker i USA og en rekyl brems for
å ta brodden av 375 JDJ`n.
”Storeulv” på besøk hos meg før jakten. Her har den fått på
en munningsbrems.
Bildet til høyre bør berolige alle ”treige” nordboere som
ikke drar til Afrika fordi de mener det er rart og måtte jakte med en profesjonell
jeger.
En PH i Afrika er en
som virkelig er glad i å jakte og som setter stor pris på andre jegere med en
genuin interesse for jakt og våpen. Bildet levner liten tvil om at Johnny har
funnet tonen med en av Gerhards PH`r.
(Det er også en mulighet for at bildet viser en profesjonell
Sørafrikansk jeger som lurer på hvordan han har havnet sammen med en snål gjeng
med nordboere med korte panger. Han bare kanskje gliser og klapper en
”gun-nutt” på ryggen i all overbærenhet..)
Magne hadde med, en nå så velkjent Freedomarms i 454 Casull
med 7,5” løp, toppet med et Doctor mikro rødpunkt sikte. Vanskelig kombinasjon
og forbedre uten og ta revolverfølelsen ut av revolveren. Vel er det langt mer
effektivt med en 4X kikkert på toppen av den, men da blir muligheten for å bære
og bruke den som revolver i mine øyne sterkt redusert.
Se hvor lett gladgutten til venstre bærer en FA med
Doctor...
CrockFinn var for 2010 bevæpnet med en MOA i 308..
Finn er egentlig
”bare” en skap håndvåpenjeger og valgte for 2010 en MOA for og gi seg selv en
utfordring.
20 år med våpen av alle kategorier har fylt et våpenskap
med børser fra 45/70 bøyle rifler til benkebørser som lager hull under 10mm på
100 meter. Da er det ikke så rart at det må tenkes nytt når en krokodille
lisens dukker opp.
Det som for Finn kunne vært et kort besøk på banen i juli
for og skyte inn en 6BR for krokodille jakt ble en nesten 2000 skudds
vintersesong med opp og nedturer med MOA`n før den/han var klar for krokodille
jakt.
Karl hadde som sagt med sin Marlin Guide Gun i 45/70 som i
mine øyne er et sterkt undervurdert våpen for allround jakt både her hjemme og
i utlandet. Ikke førstevalget der hvor det blir ekstremt lange hold, men blir
det virkelig det så ofte?? Og hvis ja, må det bli det? eller kunne 400 meters
skuddet blitt en fin smygjakt med en MGG med felt vilt på 100m??
Jeg maser fælt om kortpanger men har en god del rifler
også. Alle fyller et ”mission”. Men uansett blir det nesten alltid en MGG`n som
blir med enten det er grisejakt i Sverige, Rådyrjakt på Vega eller Ælg i Grong.
Ingen rifle jeg har eid balanserer bedre med grep over låsekassa når det
smygjaktes på skogs rådyr. Under ettersøk er det en fryd og brøyte seg gjennom
tett skau uten at det hektes i all slags vegetasjon. Stort sett alt på våpenet
er stål og tre. Den koster også bare en brøkdel av de nye teknoriflene. Min har
aldri, ja faktisk aldri feilfunksjonert under de drøyt 5000 skudd den har gått.
Karl og Co har montert ”Moderatorer” på sine MGG`r. A-Tec
lagde disse for en del av Vega jegerne og vi fant da ut at de måtte bli korte for
og oppfylle kravet til at MGG`n skulle være kompakt, men god nok til at
tinitus`n uteble når det ble skutt mange skudd under jakt. Derfor en kort
frontmontert modul ståldemper. Levert med 6 moduler og justert ned av skytter
til 4 (så vidt jeg kan se av bildet).
Vel nok om det og tilbake til Afrika.
Jeg var selv utstyrt med en uanstendig presis MOA for 2010.
Kalahari 2011 krever en presis pistol og med det for øyet kamret jeg en MOA i.260
rem hvor kammeret ble tilpasset diesettet jeg hadde. Når hylsene nå helpresses
blir skulderen presset så lite tilbake at den kamrer tregt.
Resultatet ble en pistol som leverer jevnt under 50mm på
200m og få grupper er over 75mm på 300m. Støttet av en Harris bipod og toppet
med en 2,5-8X Leupold er den så teknisk god at det er flaut og bomme. Jeg
påstår at det mange ganger er lettere og bruke den mot vilt på 200m enn en god
rifle. Koplet vekk fra skulder blir puls fra kroppen lite merkbar og det er
mange ganger letter og finne støtte for den i terrenget enn det er med min Rem
700 i 6BR med Mcmillan stokk og Harris 2 fot.
Morgenstund har gull....
Jeg mener på det sterkeste at mange jegere frarøver seg noe
av gleden rundt jakten ved å bruke for mye bil under jakten. Jeg vet det er
helt normalt og kjøre til en ser en flokk og så hoppe av og smyge videre, men
undervurder ikke gleden ved alt en fottur har og tilby.. Walkabout fra 06 til
12. Lunsj fra sekken og en time på øyet under et tre. Starte varm og utvilt med
4 timer til mørket frembrudd. Kanskje treffer en på 56” Kuduen der man smyger
frem eller en gjeng med stripete marekatter kommer nysgjerrig opp til en. Kanskje skremmer man en Impalaflokk så det
ikke er dyr og se, men uansett har man mye og fortelle rundt bålet etter en
slik dag..
Her er i hvert fall Gerhard, Magne og jeg på vei ut.
Magne smyger på en blesbukk flokk.. Og ender opp med....
Mener at Magne felte denne på drøye 60m. En klokkeren
felling og det var vel også Magnes første. Jeg tror også han er den første som
har vært med til Afrika og som felte sitt første dyr på ”walk&stalk”. Selv
feller jeg her mitt første dyr i Afrika med 260 Rem løpet og det med en 140gr
Nosler partition som tusler ut med 2400fps.. Skjøt fra ryggsekken og holdet var
180meter. Hadde fulgt blesbukken en god stund og fikk litt dårlig tid når alt
skulle rigges til. Enden på visa var at når jeg så på Leupold`n etter at dyret
lå der stod forstørrelsen fremdeles på 2,5X...
Gerhard mener alt over 4X er unødvendig. Selv har jeg vært
sterkt uenig. Når jeg skyter det første dyret i 2010 på 180 meter og med 2,5x
forstørrelse er det ikke vanskelig og lese ”hva var det jeg sa” ut av gliset
til Gerhard.
Uansett er det glade ”gutter” ved slutten av dag 1.
Vet ikke hvem som tok dette bildet, men det er i hvert fall
en bekjent av meg. Dette nesehornet gikk berserk i 2004 (tror jeg det var) og
jeg fikk jakte det som en ”green hunt”. Jakten endte nesten med at jeg ble
100000 nok fattigere. (Netto fellingspris hvis jeg måtte felle den under
greenhunt`n.) Med bedøvelsespil i skulderen ble den forbannet og fosset i vei
mot meg. Jeg hadde da hadde fått opp Casullen. Bare flaks og en litt klønete PH
gjorde at neshornet ble distrahert fra meg og passert meg på under 10 meter.
Tilbake til Kurkboskamp (Kurkbos er en liten busk) i 2010
Gerhard har installert boblebad som gjorde godt for møre
kropper etter endt økt..
Dagene går nå en
gang og dagen hvor Finn skal starte Krokodillejakten nærmer seg. Karl, Magne og
Johnny legger jevn ned dyr uten større problemer og Karl som før vi dro
fortalte meg at han i år skulle jakte litt impala og gris har snart skutt seg
fra gård og grunn. Han går fra den ene gode jakten til den andre og det blir
det dyr av..
Magne imponerer stort,
Han må presse sine egne grenser siden han kom ned til Afrika med maks skyte
avstand på 40 meter. Intet problem og få noen gode 40 meter fra blind, men
Magne blir kastet rett ut i Walk&Stalk og ser seg aldri tilbake. Men det
blir fort både 40, 60 70 meter når man skal smyge på vare dyr, men så detter
dyra også så da så...
Selv får jeg fine dager hvor jeg kan jakte for meg selv og
finne ut av Langholds jakt ”The African Way”
Stolsekken får en gjennomgang på Kurkbos og Johnny ser på
de løsninger Finn og jeg har funnet frem til.
Johnny sjekker løsning og stabiliteten til min sekk
Vi finner 2 ting som må forbedres. Plata på toppen må bores
opp for nye fester og snues 180 grader og så må den camo teipes for den skinner
så alt for mye i sola.
Her går jeg med den på en grusvei med bena ute for og komme
fortere i posisjon.
Finn har en løsning
med plate, men uten mulighet til og forlenge bena.
Det viser seg at det er helt nødvendig og komme seg litt
opp i høyden.
Så høyt kan gresset bli men da hjelper ingenting.
Et par dager senere får jeg en fantastisk morgenøkt. Jeg
ser en liten flokk med Kudu hanner beveger seg over en ås. Med halvåpen bush er
det akkurat så umulig og komme på skuddhold at jeg hadde gitt meg for lenge
siden hadde jeg hatt en revolver. Kudu bare sniker du deg ikke innpå i
knekkebrød gress, sånn er det bare. De er urolige, men vinden er riktig for
meg. All den tid de ikke har sett meg, men vet at det er noe der, velger de og
rase korte distanser for og se om de kan lokalisere meg. Mange ganger har jeg
akkurat fått lirket opp stolen for så og måtte ta den ned og følge på. Så
runder de en ås. Jeg pakker hurtig sammen og løper skrått på vindlinjen med
åsen mellom meg og flokken. Så setter jeg opp ”stolen” og krysser fingrene for
at de kommer rundt åsen innenfor skyteavstand.
En 50” leder flokken og selv om jeg nå har plassert meg i
skyggen av en busk og står musestille ser han rett på meg. Han står skrått og
jeg har ingen mulighet for å bruke avstandsmåleren så jeg estimerer holdet til
noe under 200 meter. Han strekker halsen og jeg skjønner at det bare er
sekunder før han bestemmer seg for og ”å ta av”.
Før han gjør det er en 140gr Partition på vei og en kaskade
av støv skjuler alle muligheter for å vurdere utfallet, der flokken spinner
ubestemt rundt før den finner en retning. Jeg har klokketro på skuddet og
flokkens oppførsel forteller meg at de mangler dyr. De står på god avstand og
ser tilbake. Jeg går frem og merker av skyteplassen med toalettpapir. Går så
bort til der jeg finner spor fra Kuduen som har kastet seg rundt i smellen.
Merker av der også, men merker meg at det ikke er blod på skudd plassen. Finner
fram vann, brødskive og litt frukt og slapper av en halv times tid. Flokken trekker videre og jeg måler opp til
165m med avstandsmåleren.
Finner utgangs sporet og kommer ikke mer enn 40 meter før
bukken ligger der.
Som en ser av inngangen på vestre bildet og kulen som
sitter med bakenden ut av skinnet på bildet til høyre, stod den ganske skrått.
(dette er skrevet)
Tirsdag 18 Jan 2011.
Hardt og holde fokus nå.. Bare en uke til min første
Toppfugljakt og jeg sitter i Sverige på et 4 dagers kurs. Hjemme ligger hele
”Hyber`n” full av klær, pulk og utstyr for en drøy uke jakt som min Hege må
vasse i, og på veggen henger 260`n klar til dyst. Fordelen er at jeg får tid til og lirke ned
noen ord på Afrika pergamentet så ikke alt går i glemmeboken.
Og til dere på Afrika 1 og 2 2010 som jeg vet kommer til å
lese dette. Bare glem kronologisk rekkefølge. Her går det etter som det dukker
opp i hukommelsen J
Crocdundee til venstre....
Om det er nå krokodille story`n skjer vet jeg sannelig ikke
men i hvert fall er det nå jeg velger og fortelle ”eventyret”.
Finn og jeg går ”Way back” som vi gutta sier og bløtere
blir vi ikke. Nå har det seg sånn at Finn vandret flere år uten mål og mening,
og uten å se lys i tunellen. (nå snakker jeg kun jakt, våpen og skytte
metaforer, for han formerte seg som en kanin og var i full fart på alle andre
områder)
Etter en lang DFS karriere vandret han uinspirert rundt og
eide kun en S&W mod 66 i 357 mag som sjelden var ute av skapet. Vi begge
trodde at han var tapt for denne verden og hadde mistet all interesse for
smekre rifler og hardt slående kortpanger. Så en ”vakker?” dag kom suget igjen
og tusener på skudd ble ladet og skutt i diverse supertunede langholds rifler.
Han har så lenge jeg har jaktet i Afrika (altså siden 2000)
gått og gnagd på ønske om og jakte krokodille og alene om det har han vært.
Dyrt har det vært og ikke før i 2010 kom det et tilbud som var bare passe
uanstendig dyrt.
Finn var umiddelbart klar for en tur og overasket meg da
han proklamerte at, pistol måtte det bli. Nå med mange år med presise rifler
var det vel og vente at han skulle velge sin Arild Nordbotten tunede Remington
i 6BR eller sin kjære 6BR Ruger no1. Jeg hadde nå i årevis proklamert for alle
som gadd og høre på hvor utrolig presis en MOA Maximum fallblokk pistol kunne
bli og Finn fant ut at ved og kjøpe seg en sliten fallblokk MOA som kom med 2
piper så var han sikret. Jeg restaurerte MOA`n på høsten og så var det bare for
Finn og kjøpe uanstendige mengder med 30 kuler og gå i gang,
Rett under 2000 skudd senere var han klar og da med en
Kongsberg 308 pipe og en 125gr Nosler baltip til å gjøre jobben.
Her under en -26 økt på Leirsund.
Vel det var varmere når vi satte og ventet på Gerhard før
avreise til jakt området. De andre var ute for lenge siden, men Croc`n er ikke
som andre dyr. Han trenger timer med varme før han eksponerer seg så vi hadde
god tid.
Her er det nok litt forskjellige følelser i sving. Jeg
tenker på hvor Jæ... Sør Afrikansk kaffe smaker og Finn på hvor surt det vil
bli hvis den ene blypotten han skal slenge av gårde misser med noen cm`r og
30000 Zar går rett i toalettet....
Jo mer man vet om våpen og sine egne begrensninger, jo mer
vil man være sikker på hvor ting går. Her er vi kommet fram og Finn drar av
noen skudd før vi starter Walkabout`n.
Hvor ble det av elva??
Bildet sier sitt.. 2000 skudd med fokus på skudd fra 25 til
100meter og med et indre bilde av en stri elv med croc som ligger midt i elva
og soler seg på sandbankene blir knust..
Elva er tett begrodd og 3 meter bred og Finn går fintunet
med et våpen som skal skytes med støtte og hvor ikke engang kikkert`n er
brukbar på under 25 meter.
Tørken har tatt vannstanden ut av elva og krokodillene har
trukket opp for og finne vann i de grunne lommene som er. Det blir ikke lettere
for det er umulig og skyte på hold over 15 meter og hvordan snike seg inn på en
crock på 15 meter?
Metaforisk går Finn i kjelleren, men i praksis trekker vi
oss tilbake for å få litt avstand og re-tenke hva vi skal gjøre. Som om ikke vi
har nok å tenke der vi går og sparker grus starter plutselig PH`n og Gerhard og
løpe som bare F... over elva (nå bekken)
Vi ser opp og en mannevond bøffel kommer som en torpedo ut
av det høye gresset. Den stopper når den ser oss, har vel ikke lyst til å knuse
to slagne menn, men vi kommer oss også faderlig fort over elva..
Her er Finn litt slått ut...
Jeg foreslår at vi kan dra tilbake til campen og skyte litt
454 for så og komme tilbake i morgen.
Finn går i tenkeboksen og i en time går jeg bare rund meg
selv og spiser biltong og lirker en øl ned i strupen.
Det er skummelt når Finn er alene i tankeprosessen og jeg
er ikke så overbegeistret når han kommer og rekvirerer min FreedomArms (som jeg
så klart har med)
Jeg har kun ammoen som var i tønna før vi dro så det er
ikke mulig og gjøre noen store sikteforandringer. Finn rigger til skive og
skyter 2 skudd fra planet på Jeep`n for og simulere riktig høyde og vinkel.
2 skudd sitter perfekt og da er det vel bare og ”å gå for
gull” Er glad for at det skal skje noe, men er litt skeptisk til og overlate
FA`n til finn med de siste 3 patronene, når jeg må gå ubevæpnet. Har den litt
arge bøffelen friskt i minne.
Før vi kapitulerte og gikk inn for å tenke, så vi en fin
croc som ble var oss og trakk seg tilbake til en kulp. Før vi gikk tilbake hjalp vi en tracker opp i
et tre for og følge med på om den kom frem igjen. Siden vi ikke hørte noe fra
han antok vi at croc`n var borte, men sola stod nå høyt på himmelen og det var
perfekte forhold, så vi tuslet ut.
Jeg vet ikke hvorfor, men det var flere aggressive bøffeler
i området og på vei ut ble vi enige om at jeg tok FA`n til vi kom frem til der
vi hadde sett croc`n.
Den lokale PH`n bar
tydelige merker på at bøffelene her ikke var helt stabile. Et dypt hakk i
pannen stammet fra en Leupold kikkert som aldri kom i riktig posisjon da en
bøffel angrep. Leupold`n klipte av han mesteparten av øyebrynet og lagde et
stygt hakk over øyet. Ute ved elven fant vi også ut hvorfor trackeren ikke
hadde kommet inn. Croc`n hadde kommet opp på land igjen, men alle forsøk på og
komme seg ned av treet for og varsle oss ble avfeid av bøffel som jagde han opp
igjen.
Når vi tre kom trakk de seg tilbake, men det ble et ekstra
aspekt og ta hensyn til.
Nå gikk det slag i slag og etter et smyg kom Finn og
Gerhard over croc`n som nå lå på motsatt bredde 15 meter unna.
Jeg som var påtvunget kameramann lot den digitale filmen
snurre og forevige de siste sekunder før Finn smyger seg fram og setter første
skuddet perfekt i ”golfball hjernen” for så og gi Gerhard en høyst uønsket
piping i begge ører når han i lykkerus klemmer av et skudd til sånn for
sikkerhets skyld..
Når enden er god...
Disse bildene taler vel for seg selv bortsett fra det
siste, men det viser dagens middag som ble croc filet...
Da er de på`n igjen. Det er tirsdag 22.3.2011 og et 4 timers ufrivillig opphold på Værnes lufthavn gir
meg mulighet til og føre den digitale fjærpennen..
Det er kveld og vi er på vei tilbake fra croc jakten.
Er sliten, men har fått et tilbud jeg vet jeg ikke kommer
til å si nei til. En bekjent av Gerhard har en åteplass ikke langt unna der vi
camper og i det siste har det vært mye aktivitet på det.
Det kan være sjakaler, men det er mistanke om at det
kanskje er en hyene som frekventerer der.
Vi har i all år hatt stående tilbud til alle som er med å
jakte på sjakal på nattestid fra blind. Men det er ikke lett og rive seg løs
fra det varme bålet etter en lang dag og sette seg litt hustrig ut i et blind.
Ikke er det lett i dag heller, men når avgjørelsen er tatt
og jeg kommer meg på post kribler det i kroppen. Litt flere lyder og sanseinntrykk
når en sitter alene på en åteplass i Afrika enn det er på reveåtet hjemme.
Lekkerbisken som lokker åtseleterne til denne plassen ser
dere her.
En nyala som er stapp full av maggot...
Det var så mange at de generert varme nok til at det dampet
fra nyalaen.
90 meter unna sitter jeg i et blind.
En
lampe med rødt lys koplet til en reostat skulle lyse opp åtet, men jeg må si
jeg var nå litt skeptisk.
En Zeiss riflekikkert er nå en sak, men det skal innrømmes
at uansett kvalitet så savner pistolkikkertene sårt riflekikkertens egenskaper
når det gjelder lysgjennomgang og synsfelt.
Klokken 22 var det bevegelser på åtet og jeg fikk første
mulighet til å rette kikkerten mot noe. En sjakal var inne og forsynte seg og
jeg prøvde og skru lyset forsiktig på for og se om jeg kunne se den i
kikkerten. Glemte nesten å fortelle at måten de gjør det på her er at de har en
rettet mikrofon som oppfatter spiselyder på åtet. Først når det er tydelige
knaske lyder, skal reostaten skrues opp. Da er det spennende og se hva som
knasker der ute.
Lampa var løs og det var umulig for meg og få den til og
sentrere på åtet. Uten senter av lampa rett mot åtet hanne jeg ikke en nubbesjanse
til å se dyret i kikkerten. Jeg trente en del mot sjakalen og fant ut at ved og
ta ned lampa og holde den i venstre hånd kunne jeg ”line” opp lysstrålen for så
og skyte med høyre. Stolsekk oppsettet var stabilt nok så lenge jeg kunne finne
trådkorset i dyret. På 8x ble det for lite lysgjennomgang, men på 6x gikk det
greit.
Timene gikk og jeg oppfattet svake spiselyder Spent skrudde
jeg opp reostaten, men ingen dyr på åtet som jeg kunne se. Litt skjelven hadde
jeg også blitt av nattekulda og forventningene.
Skrudde av lampa og lyttet. Begynte og tro at jeg kanskje
var kommet til det punktet hvor sansene spiller en et puss. 10 minutter senere
måtte jeg igjen på med lyset for jeg var skråsikker på at noe var der ute.
Fremdeles dødt på åtet. Begynte og skanne området med rødlyset og håndkikkert
og en stor silhuett steg fram gjennom gresset 30 meter til side for åte.
Gjennom håndkikkerten så jeg umiddelbart at det var en stor brunstripet hyene.
Kjente hjertet hamre i halsen og med slow motion bevegelser
fikk jeg lagt fra meg håndkikkerten. Justerte lampen med venstre hånd til den
lå støtt mot hyenen og låste hånden mot kanten av sekken. Så var det og finne
den i Leupold`n. Noen timer i blindet hadde skjerpet natt synet så det gikk
greit og få trådkorset på dyret. Så var det bare og vente til den reiste seg,
for så vidt jeg kunne se lå den og knasket på noe. Her ble jeg raskt belønnet,
og godt var det for det tok ikke lang tid før armer og konsentrasjon verket.
Hyenen reiste seg og i det millisekundet hvor korset fant bogen var 140gr kulen
på vei.
Flott fyr som lukter vondt, men gjør seg foran peisen.
. Subber du borti disse tennene med åpent sår
er det bare og knaske penicillin for her er det bakterieflom av en annen
verden..
Jeg mener at det også er rundt dag 3 eller var det 4 hvor
Johnny og Storeulv er på tur og feller denne karen.
Alt er ikke bare fryd og gammen, hverken i Afrika eller
andre steder og denne gangen er det en ”freak accident” som tilstøter en av afrikanerne
vi har jaktet med før.
En håndtam Nyala som Piet har matet på sin farm siden den
var liten har på en aller annen måte rammet Piet i brystet og Piet dør på
stedet.
Om den er blitt aggressiv eller om det bare er et uhell vet
man ikke men en av de som hjelper til på farmen har noen uker tidligere ytret
at han ikke liker den lenger for han aner at den har forandret lynne.
.
Strafdoooop, er vel det vi kommer nærmest et jakt rituale
under vår Afrika jakt, og som
Regel så er det koplet til tabber gjort og sent glemt, som
vi enten ler eller griner til..
I dette tilfelle er Strafdoooop`n koplet til bildet under..
Mer om det er det vel ikke og si for det blir internt og
Johnny humrer nok godt av denne story`n.
Nå hopper jeg litt, men kom over dette bildet og det illustrerer
at det ikke er nødvendig eller ønskelig og bruke uendelig med kroner på luksus
og fjas når en jakter.
Berthes som er vår PH gjennom mange år jakter kun fra denne
selv når det er mer komfortable muligheter tilgjengelig.
Enda et bilde som dukker opp og minner meg på et spørsmål
som jeg får av og til og da kun fra ”ikke jegere”.
Spørsmålet kommer, dels som et spørsmål og av og til som en
annklage/mistanke.
Spørsmål: Hvajørumekjøtta????.... Underforstått at, lar vi
det ligge igjen og råtne på vår sti på full fart til og drepe fler dyr..eller?
Vel.... Her henger
det og mørnes. Klar for å spises av oss eller som her mengden tilsier, går det
til nærmeste slakter.
Og her hadde det vel vært snipp snapp snute for 2010...
Her avslutter vi den akk så fragmenterte og usammenhengende
dekningen av tur 1/2011
For å fortelle litt om tur 2/2011. En safari som skulle
være min mest krevende så langt siden år 2000
Hadde det ikke vært for at det i en periode under vinteren 2010
var kø uten for ”Calibros travels” hovedkontor.
Hovedgrunnen var Johnny`s ”Bodømafia” som var tallrike samt
at en kamerat sørfra skulle ha med hele familien ned på sin første tur.
Så da var det bare og snøre støvlene og dra ned igjen....
(ja meg er det synd på..)
Nå skulle ”Calibros Travel`s” anti-reisegarantifond få
kjørt seg, for midt i prosessen gikk 33,33 % av ”Bodømafiaen” på en smell
rent økonomisk og måtte vel også en tur på vann og brød.
For en ideell organisasjon som vi er, var det ikke noe problem,
men jeg var ikke så glad for og ringe Oryx hunting Ventures, altså Gerhard og
fortelle at også kamerat med hele familie trakk seg av økonomiske grunner.
Det skal litt til å svelge at 75 % av jaktlaget
forsvinner. Her er det Gerhard glimrer til. Ikke en sur mine og for en
fleksibel og ikke så stort jaktfirma som han styrer så var alt på skinner igjen
etter et par telefoner.
Så da stod vi igjen med Hege, meg selv og 66,33 % av
”Bodømafiaen” som nå vi kun kjente gjennom telefonen som Hans og Håvard.
For meg en glimrende liten gruppe og organisere fordi nå
var Hege med og da var det fritt fram for meg og bare deale med det praktiske.
Hege fikk den tvilsomme jobben det er å ha orden på papirhaugen.
Hans og Håvard var førstereis og skulle jakte antiloper og
annet vilt uten om Big5. Jeg skulle for første gang jakte Elefant og Hege
skulle jakte ordinære dyr samt være med på Elefantjakten.
Først en presentasjon av deltagerne:
Håvard (jada vi liker litt macho bilder:)) og til høyre er
det jeger og våpensamler Hans.
Til venstre har vi Håvard som også er hva vi vel kan kalle
Fillefetter av Hege og har derfor siden gått under navnet Fetter`s
Hege og meg som ”flasher” FA`r under en trenings økt på Løvenskiold
banen og i år igjen trener vi litt på mål som beveger seg.
Ett bilhjul med skive i gjør susen. Til høyre er det Hege
som gir hjulet en omgang med 45 LC`n med 325gr Lyman kuler.
Spesielt med denne turen var at vi skulle jakte, først fra
Kurkbos og så forflytte oss nordover. Grunnen var at elefant lisensen var på PCA
(Problem Control animal) elefant fra Krüger.
Innskyting er obligatorisk og ikke så rent lite nervepirrende.
For de som ikke har vært i Afrika før blir det litt ekstra når det står En hel
bunch og ser på.
I år var jeg spesielt
på vakt også siden jeg ikke hadde annet og støtte meg til enn Johnny`s
forsikring om at Hans og Håvard var klar for Afrika med hver sin FA i 454. Ikke
helt sant siden det i år igjen ble trøbbel med forsendelse av våpen. KLM greide
kunststykke og legge igjen FA`n til Hans på Schiphol. Den kom så klart men det
gikk et par dager. Hans var en cool kar så han bare hang seg på og jaktet med
Håvard.
Revolvere i tunge kaliber krever det beste av en og gjennom
vinteren fikk jeg jevnlige oppdateringer om at Hans og Håvard som begge hadde
kjøpt nye FA 454`r, ble bedre og bedre.
Som det skulle vise seg så var de dus med den hardt slående
454`n når de kom til RSA. Her er det Hege og Håvard som er i ilden.
375HH i pistol er en håndfull, men til dags dato er det
bare en 57 kg jente som har skutt dyr med denne..!!
Planen var å starte mykt, med jakt på Kurkbos før vi dro
nordover med kurs for Houedspruit. I sør skulle vi bruke Gerhard`s jakt område,
men i Nord jakte fra Hendrik`s områder.
Grunnen var enkel.. Hendrik`s jakt områder lå nærmere
Kruger Nasjonalparken og lisensen jeg hadde fått på PCA Elefant var knyttet til
grense området opp mot parken.
Lisensen var på 1 Elefant uansett størrelse, men uten
eksport tillatelse for trofé. I litt sånn ”selge skinnet før bjørnen er skutt”
var det allerede planlagt og henge ”Tusk`s” på veggen hos Gerhard i Kurkbos..
Det er vel en god grunn til ordtaket ”selge skinnet før
bjørnen er skutt” og det skulle vise seg og holde stikk denne gangen også....
Denne turen ble mest en Freedomarms tur, med Hans og Håvard
med hver sin mod 83 i 454 Casull ladet med 325gr Lyman støpte blykule samt
Hege`s ”Sinnatagg” som er en mod 97 i 45LC også den fylt opp med en dose Vith
110 bak en 325 Lyman.
Min 454 Cas mod 83 var foret med edelt metall for og kunne
hamle opp mot dumbo. Anders på A-Tech og jeg trommet sammen en Monometall kule
som i ren dreid messing veide 340gr og som ved tester ikke lot seg destruere
uansett hva den ble skutt i.
Tanken var enkel..
Lag en kule med vekt og fart til å penetrere en Elefant hjerne fra alle vinkler
og som er stabil nok til og penetrere uten og forandre kurs. For og ikke gjøre
det for komplisert ble det tatt utgangspunkt i Lyman`s 425gr.458” kule som jeg
nå i en årrekke har brukt nedsizet til.4525 og lettet til 378gr. Denne kulen
var den eneste jeg med hånden på hjertet kunne si at jeg hadde skutt nok dyr
med til og kunne konkludere sånn noenlunde.
Etter litt frem og tilbake med å forske på drivbånd og
krymperille, dreide Anders 250 stykker til meg som var klar i rimelig tid før
avreise.
Vakkert...
Det er en stor fordel og ha skytebane hjemme. Det er bare
og hoppe rett i skoene og gå ut og testskyte hvis det er noe som trengs og
testskytes.
Kulen er ladet begge veier for å se hvor mye radius`n hadde
og si for
Stabilitet når skutt gjennom 45grader`s stålplater. Kulen
skulle lages spesielt for hodeskudd på Elefant så meplate var ikke det
viktigste. Det viktigste var dyp og stabil penetrasjon.
Derfor ville jeg vite hvor mye en stor ogival med lite
frontareal ville påvirkes av sidebelastning (skråstilte 0.75mm stålplater)
Denne enkle (og sikkert høyst usikre) testen viste at den
penetrerte bedre med 68 % frontareal og var allikevel rimelig stabil.
Og det vil i grunn si at jeg endte opp med Lyman`s formel for.458”
kulen.
Hadde også kuler som var boret ut og fylt med bly. Disse
holdt en vekt på ca 380gr men for lite tid til testing gjorde at jeg ikke stolte
på at de var stabile. Ingenting er verre enn en ”solid” som går på tvers rett
etter at den treffer viltet. En bly/tungsten kule jeg lagde for noen år siden
gjorde det og resultatet kan bli et høyst ublidt møte med 2X60 lbs støttenner.
Derfor var det bedre og gå for 340gr Monometall som er stabilt enn 380gr
blyfylt som tumbler.
Når jeg kommer hjem skal det testes og se om 380`n virker
Ferdig ladet og klar for Afrika
Presisjonen var over all forventning... runde grupper på
rundt 40mm (på 50meter) er langt bedre enn noe jeg har kjørt gjennom min
454 FA før. Nå er jeg ikke helt sikker på hvordan den
oppfører seg i en original FA pipe.. Min FA har fått et 1:18 Pac-Nor løp på 5
¾”. Har lånt Kai`s 6” FA så jeg skal få testet Mono kulen i en standard FA når
jeg kommer hjem..
Nå her jeg kommet et hakk lengre... Roger og jeg har bygget
en liten cnc dreibenk hvor vi kan forske og produsere små serier av dreide
kuler, men mer om det i en senere story..
18.5.2011 Mo I Rana.....
Nærmer meg slutten på 2010 story`n og det er bra for
Kalahari 2011 er bare rett over 2 mnd unna.
Så vidt jeg husker skjøt
jeg denne Blesbuck i Kurkbos med den nye 340 monokulen.
Når jeg sitter og ser igjennom bildene til ”Fetter`s” ser jeg
plutselig et bilde av en stor Bushbuck. Aner ikke om det er Hans eller
”Fetter`s” som tar bildet, men hadde jeg vært
der hadde det luktet kruttrøyk, for en Bushbuck av dette
kaliberet har ikke jeg sett før..
Er ikke sikker på hvor stor den er men den ser grom ut....
Nå er vi allerede kommet oss nordover fra Kurkbos mot
Hoedspruit..
En pust i bakken i Nylstroom.. På vei til Hoedspruit kjører
vi gjennom en by kjent for ørret fiske..
Nå hadde Hans endelig fått sin FA og ikke minst kofferten
med sine klær..... Så langt hadde han vært og lånt litt jakt klær både her og
der...
En god jakt dag starter og ender slik... En FA.. en sekk
med litt mat og vann og en kikkert, og til slutt en Impala..
Hans feller sitt første Afrika dyr..
Her deles dagens begivenheter i bilder..
Hans ser litt mer ”laidback” ut enn Hege, men begge ser ut
til å justere væskebalansen..
Hans tar Afrika i et bedagelig tempo, men det samme kan
ikke sies om ”Fetter`s” som kom til Afrika med beskjedne ønsker om og felle en
impala eller en gris. Jakte med håndvåpen gir små marginer. Suksess og fiasko skilles av kun med små
detaljer. Fetter`s mestrer det fra første stund.. men ikke uten grunn. Mye
trening og redselen for å skadeskyte har lagt et godt grunnlag for suksess..
”Fetter`s” og Bertus blir et godt team.. Bertus har 10 års erfaring
med håndvåpenjegere så han vet hva som må til..
Hendrik og Jana har en flott plass der oppe i Hoedspruit.
Selv er de mest opptatt med
Å oppdrette fugler..
Her er det Jana som ser til de små...
Vanskelig og klage
på maten er det også..
Jana og Marelize disker opp...
Hege og jeg starten en morgen...
Hege med sin 45lc FA
foret med 325gr Lyman 16 brinell kuler med gas check. Selv gikk jeg med MOA`n
og denne gangen med 375HH løpet.
Fra forrige tur hadde jeg allerede samlet nok erfaring til å
konkludere med at det ble.260Rem løpet og ikke 375HH løpet som blir det riktige
for Kalahari 2011, men papirene var fylt ut lang tid i forveien så siden
pairene for 2010 tur no 2 sa 375HH så ble det den som var med nedover.
Noen timer ut i dagen stoppet vi opp i kanten av et litt
åpent område. Speidet rundt, men ikke et dyr og se. Solen stod høyt på himmelen
og pøste på varme. Litt væske inntak og en liten latrinetur var på sin plass.
Hege fikk buksene på knærne og jeg var på veg mot en busk
da, plutselig en enslig Impala kom glidende ut foran oss på noe over 100 meter.
Alt for langt for Heges 45LC, men ikke for min MOA i 375HH. Hege hadde til da
ikke skutt med den pga rekylen, men nå var gode råd dyre. Jeg hadde skutt min
del og vel så det på første tur så jeg var ikke en reell kandidat for og felle
denne. Jeg smøg sekken av ryggen og vinket Hege bort til meg. Hege som
fremdeles var på vei til og kvitte seg med overskudd av væske fikk buksene halvveis
på og krabbet bort til meg.
Impala bukken stoppet opp ca 130 meter fra oss og Hege tok
Moa`n og linet den opp. Jeg så hun formet ordene rekyl, men jeg bare avfeide
det med en håndbevegelse som ”No problem”..
Hun er utrolig god til og skyte så i de sekundene hun
brukte til og finne impalaen i kikkerten gikk ikke med til og bekymre meg om
hun traff eller ei, men heller til om hun skulle få hele MOA`n i pannen som en
slegge..
Hun forsvant i en støvsky i det munningsbremsen blåste opp
en liten lokal storm foran munningen. Impalaen var søkk borte og Hege var
uskadd, phu...
130 m borte hadde en impala foretatt et ”knall og fall”.
Senere på dagen blir det tid til litt postering.. Husker
ikke helt hva vi sitter og venter på, men det kom i hvert fall ikke..
Så var det den Elefanten da...
Hege forsatte jakten med en lokal PH. Jeg sjekket doctor og
ammo for `nte gang før vi satt oss i bilen og kjørte nordover.. Endelig skulle
jeg få Elefant på kloss hold.... Endelig skulle jeg få traske i spor av
planetens største land dyr og endelig skulle jeg få jakte et dyr som i kraft av
generasjoner med jakt var kapabel til og gjøre det av med en 74kg nordboer på
null tid hvis jeg klønet det til.
Jeg vet av 100 måter og ”å gå” på som bekymrer meg langt
mer enn en kort insident med et Afrikansk Big-5 så jeg var kun fokusert på 2
ting og kun en av dem kunne jeg gjøre noe med nå.
Det ene er hvorvidt
kulen vil nå sitt mål enten fra siden eller om den vil penetrere den massive
hjernen ved et front skudd..??
Det andre var om jeg i kampens hete vil være cool nok til
og plassere kulen akkurat der den skulle være i den imaginære linjen fra øret
og ned til musk kjertelen fra siden eller rett over øynene i linje med ørene
forfra..
Før vi setter i gang for alvor tar vi en tur inn i
Kruger...
Og så blir det og tid til å sjekke ut de syv største
elefantene i moderne tid...
Alle har fått plass i museet inne i Kruger parken..
Her er det lov til å drømme seg bort...
100lbs ++ er et gjevt mål (og høyst urealistisk), men, mer
enn det kunne jeg tenke meg et par 60lbs`r og heller hatt en hel måned til og
jakte de.
Så var vi tilbake til jakten....
PCA lisensen var på dyr som trengte seg gjennom fra Kruger
og inn i de svarte områdene hvor de raidet avlingene om natten.
Når vi kjørte gjennom de ”svarte” områdene første dagen,
blir vi mottatt som helter.. 2 ton med mat og et problemdyr mindre er 17. mai X
2 for en som lever av en avling på 50x50 meter..
Ser ut som om det er minimum 5 elefanter i området, og alle
er store hanner.
Ferske spor får blodet til og boble i årene og instinkter
fra en ytterst fjern fortid bobler til overflaten...
Mange timer senere ingenting og 2 dager senere ser vi at vi
blir lurt... De har oss i nesen... de krysser våre spor og de legger store
distanser mellom dem og oss..
3`dje dagen og Hege er med..
Vi jakter på 16000 hektar og hele området splittes av den
tørrlagde Letaba elven.. Elven er stort sett tørrlagt, men i de litt dypere
partiene hvor bakevjene har gravd seg dype, lurker krokodillene som venter på
sommer og mer vann..
Her ligger det en ”3 meter” og slapper av. Se hvor ”nedtråkket”
vegetasjonen er midt på solingsplassen.
Det er morgen og vi følger spor. Trackere har sett en stor
elefant, men vi får en dårlig følelse. Det er vindstille og vi kan faktisk høre
at de ”klikker” med radioen og de er over 500 meter unna. Lyden bærer utrolig
her nede i det tørre elveleiet.
Har vi hørt det har sikkert også elefanten fått med seg at
det skjer noe.
Dagen går uten at vi gjør annet enn og prøve å følge på
elefanten, men etter noen timer mister vi den i et område med mye stein og lite
myk jord.
I et forsøk på å krysse Letaba setter vi oss fast og selv
med diff sperre sliter vi og må til slutt slippe ut luft av hjulene for og få
bedre grep. Hege derimot stooooorkoser seg..
På sommeren er alt dekket av vann i denne elven som kommer
fra Kruger.
Rian til venstre for Hege og Gerhard til høyre. Helt
ytterst har vi sjefs tracker Solemon..
16000 hektar blir
nok til og slite ut en skritt teller og mange mil blir det..
Men så blir man bare så trøtt, så trøtt....
Rian (i midten) har en 460 Weatherby som backup og Gerhard
sverger til en 404 Jeffery
Hege går tilbake til å jakte selv og Håvard stepper inn for
og få en følelse av hva elefant jakt dreier seg om..
Ingen elefant så langt, men andre dyr dukker stadig opp..
Morgen over Letaba og ”Fetter`s” lurer nok som jeg, på hvor
vi skal gå i dag for og finne spor og gå på. Litt senere er vi hos ”Chef de
posto” for og høre om noen lokale har sett
Elefant eller spor.
Vi speider, posterer, smyger, men ikke snakk om at vi kommer
i kontakt elefantene. Det ser faktisk ut som om deres før ubekymrede raiding nå
har avtatt.
De vet at det er noe som skjer og er veldig forsiktige.
Rian har med et ”trailcam” som han setter opp på en sti
hvor elefantene har brutt ned et gjerde fra Kruger.
Det viser seg at de har sluttet å bruke stien etter at vi
kom..
Tiden renner ut og jeg må slukøret innse at en litt for
arrogant holdning nok har gjort sitt til at vi ”spooked” området. Når det skal
jaktes neste gang. Og ja det blir en neste gang... Da skal det jaktes i ytterst
tysnad, uten radio og bilen får stå noen kilometer utenfor jakt området. Vinden
skal være stabil og...og...og..
Hege har ikke ligget på latsiden i den tiden jeg har vasset
rundt i sand og bush... neida.. hun har brent av resten av årets jaktbudsjett
med et perfekt skudd på en grom Nyala..
Men med det gliset er det verd alle pengene og slik det ser
ut ”sparte” vi jo en del penger på elefant jakten så da så...:)
Nyalaen blir lagt i skyggen og Hege jakter videre..
Noen timer senere og uten at jakten har båret frukter er
Bertus og Hege tilbake for å plukke opp Nyalaen, men nå er den søkk borte!!
Noen har stjålet Nyalaen og at det er tjuv jegere er den
første tanke som slår til.. Men så ved nøyere ettersyn er det slepemerker fra
plassen som lett lar seg følge.
Så et hundretalls meter inn i bush`n stopper slepemerkene
under et stor tre og da blir det straks grunn til og være litt mer på vakt.
Treet er stort og bladkronen er tett, men de aner bevegelse..
Bertus skyter et par varsels skudd og går så inn under
treet og der ligger Nyalaen og er på vei til å gå fra en fin bogmontasje til og
bli et måltid..
Her er det en som har tatt en durabelig bit..
En Leopard er det nok som her har vært på ferde siden den
var dratt mot et tre, men litt usikre er vi siden måten og starte måltidet på
ligner mer på en Hyene`s måte og starte på.
Helt sikre blir vi nok ikke..
På vei ”hjem” fra Elefant området en kveld får vi oss en overraskelse..
Bushen har tatt fyr og et par timer jobber vi med og lage
en branngate så det ikke brannen skal fortsette opp mot Hendrik.
Så er vi igjen ved vei`s ende og jeg trekker et lettelsens
sukk.. Nå er det bare for Hege å lese gjennom og godkjenne før det legges på
nett.
Så skal jeg gå i gang og skrive en artikkel om Monometall
kuler...
The
End..
Når Rian noen dager
senere, sendte meg dette bildet trodde jeg det var en fleip..
Kameraet vi satte opp på stien blir plukket ned av en arg
elefant og kastet 30 meter inn i bush`n