Sør-Afrika 2003

 

Etter planlegging (siden forrige års tilbakekomst), avtale med outfitter, skytetrening osv., var vi en kombinasjon av rifle- og håndvåpenjegere som trosset SARS-viruset og Irak-krigen, og reiste til nye jaktmarker.

I Paris (en tydelig populær flyplass for asiater) – hadde personell og turister munnbind på seg.  Et stikk av engstelse for SARS skal jeg vel ikke fraskrive meg, men jakt dagene som lå foran oss, fikk engstelsen til å rødme.

 

To av oss var håndvåpenjegere (Tord og undertegnede). 

Et par andre (Edgar og Jostein) var ikke sikker på om de mestret håndvåpenjakten, og ”safet” ved å ta med en rifle også.

Etter mitt syn – ikke ”riktige” håndvåpenjegere ennå.

 

Håndvåpenjakt er – og vil bli - mye vanskeligere enn riflejakt.

Den som skal ha nødvendige ferdigheter til denne krevende jakten, må trene atskillig mer enn riflejegeren, og være forberedt på at man ikke får alle dyrene som man ”bestiller” i forkant av turen. 

(De øvrige var riflejegere - og lite interessante i dette forumet).

 

Endelig!  Den verste delen av reisen er unnagjort. 

Vi står i ”våpeninnsjekkingen” i Johannesburg, og skal ”klarere” oss inn som bevæpnede turister.

Tord i safaridress, og knakenes forventningsfull.  Edgar derimot, er noe bekymret da den uniformerte

damen ved siden av ham, har kommet med et papir som betyr at han ikke vil motta noen våpenkoffert denne dagen

 

 

Dette er for så vidt en enkel prosedyre: 

Viser fram innholdet i våpenkoffertene til hyggelige negrer som registrerer disse manuelt i en bok.  Vi får deretter et papir som gjør oss berettiget til å inneha våpnene i en tidsbegrenset periode i Sør-Afrika. 

 

Slik ble det imidlertid ikke for alle.  Edgar opplevde en jegers mareritt: Våpenkofferten ankom ikke.

Hvordan skulle vi løse dette?  Det ble ingen annen løsning enn at han måtte bli i Johannesburg inntil våpenkofferten ankom med neste fly fra Paris – neste dag.

 

Før vi forlater innsjekkingen, blir vi forespurt om vi ikke har noen kroner til noe kaldt å drikke – selv om det helt tydelig står skrevet på et skilt v/skranken, at tips ikke skal gis.

 

Et tips til de som skal ha med håndvåpen til Sør-Afrika – og som ellers ikke har bagasjeovervekt – er å oppbevare de i riflekofferter.  Da slipper man å betale 200 Rand ekstra for ut-/innkvittering.  Dette begrunnes med at en liten koffert – som jeg hadde mine i, var lettere å stjele, og krevde mer påpass (????).

 

Ankomsten til Port Elizabeth var i 36 varme grader.  Outfitteren og hans PH`er, var selvsagt på plass, og hjalp oss med bagasjen.  Deretter dro vi til en utstyrsforretning hvor hatter, caps`er, shortser etc. ble kjøpt.

 

I tidligere tider ville det sikkert være proviant som hadde blitt handlet, men opphold/kost og kles vask var inkludert i avtalen.  Derfor var det ikke nødvendig å kopiere Livingstone i så måte.

 

Men spenningen/forventningene var nok ”Livingstone look-alike”.

 

Terrengene hadde meget god populasjon av ulike arter dyr – og gode trofeer for den som var ute etter noe sånt (og de ble det mange av).

 

Avtalen med outfitteren var en fastpris for 5-6 representative dyr (ikke-trofèer) – en avtale som de fleste ”oppgraderte”.

Ikke minst gjaldt dette en av riflejegerene som skjøt 18 dyr på 6 dager!!. (16 forskjellige arter).  Han tok seg fri den 7. dagen.

For min egen del, holdt jeg meg til avtalen – da økonomien ikke tilsa rom for overskridelser (for det skal da bli tur til neste år også!).

 

Den største Kuduen som er skutt i East Cape-området, ble forøvrig skutt på denne turen. 

Tord som bl.a. skulle ha en representativ Kudu – fikk dessverre ikke skutt sin Kudu, da de han så/hadde skuddmulighet på (den nærmeste var på 15 m), var for store. 

 

Vi ankom ”lapaen” (sør-afrikansk ord for hus med stråtak) ved 16-tiden.

 

Ser komfortabelt ut dette?

 

 

Test av våpen var obligatorisk etter ankomsten, og skiven ble satt opp på 100 m.

 

 Var det et treff?

 

Vi som hadde håndvåpen, ble forespurt om hvilken avstand vi ville kontrollskyte på.  Var det noen grunn for at vi ikke skulle skyte på 100 m?  Nei!

 

Selv hadde jeg med to håndvåpen:

 

TC Contender m/14” løp i cal. 30-30, som var innskutt med Nosler Ballistic Tip, 150 gr./N140-33 gr., 620 m/sek. 

Kikkerten var en Burris 2-7x. 

Ruger Super Redhawk, cal .454 Casull, 7,5” løp, innskutt med Lyman 325 gr./N110/25 gr., 422 m/sek., påmontert en Leupold 2x.

 

Kontrollskytingen viste at Contender`en hadde et overslag på 10 cm, mens .454`en var ca. 10 cm til venstre.

 

Skulle jeg skru?  Nei – jeg lot det være slik, da jeg tidligere har opplevd at treffpunktet kunne forandre seg etter et par dager.

 

Når dette var gjort, bars det opp til lapa`en, og noen kalde øl ble velvet ned – for å erstatte alt væsketapet.

Litt prating med PH`er, god middag/god Sør-Afrikansk rødvin

 

 

 

 og enda mer prating med PH`er – fikk oss til å føle at vi hadde kjent hverandre i årtier.

 

Nå var vi klare!

 

 

 

Har du erfaringer å utveksle?

 

Ta kontakt via

 

shadob@frisurf.no

 

Sverre A. Meisingseth