Sør-Afrika 2003
Etter planlegging
(siden forrige års tilbakekomst), avtale med outfitter,
skytetrening osv., var vi en kombinasjon av rifle- og håndvåpenjegere som
trosset SARS-viruset og Irak-krigen, og reiste til
nye jaktmarker.
I Paris (en tydelig
populær flyplass for asiater) – hadde personell og turister munnbind på
seg. Et stikk av engstelse for SARS skal jeg vel ikke fraskrive meg, men jakt dagene som
lå foran oss, fikk engstelsen til å rødme.
To av oss var
håndvåpenjegere (Tord og undertegnede).
Et par andre (Edgar og Jostein) var ikke sikker på om de mestret
håndvåpenjakten, og ”safet” ved å ta med en rifle også.
Etter mitt syn –
ikke ”riktige” håndvåpenjegere ennå.
Håndvåpenjakt er –
og vil bli - mye vanskeligere enn riflejakt.
Den som skal ha
nødvendige ferdigheter til denne krevende jakten, må trene atskillig mer enn
riflejegeren, og være forberedt på at man ikke får alle dyrene som man
”bestiller” i forkant av turen.
(De øvrige var
riflejegere - og lite interessante i dette forumet).
Endelig! Den verste delen av reisen er unnagjort.
Vi står i
”våpeninnsjekkingen” i Johannesburg, og skal ”klarere” oss inn som bevæpnede
turister.
Tord i safaridress, og knakenes
forventningsfull. Edgar
derimot, er noe bekymret da den uniformerte
damen ved siden av ham, har
kommet med et papir som betyr at han ikke vil motta noen våpenkoffert denne
dagen
Dette er for så
vidt en enkel prosedyre:
Viser fram
innholdet i våpenkoffertene til hyggelige negrer som registrerer disse manuelt
i en bok. Vi får deretter et papir som
gjør oss berettiget til å inneha våpnene i en tidsbegrenset periode i
Sør-Afrika.
Slik ble det
imidlertid ikke for alle. Edgar opplevde en jegers mareritt: Våpenkofferten ankom
ikke.
Hvordan skulle vi
løse dette? Det ble ingen annen løsning
enn at han måtte bli i Johannesburg inntil våpenkofferten ankom med neste fly
fra Paris – neste dag.
Før vi forlater
innsjekkingen, blir vi forespurt om vi ikke har noen kroner til noe kaldt å
drikke – selv om det helt tydelig står skrevet på et skilt v/skranken, at tips
ikke skal gis.
Et tips til de som
skal ha med håndvåpen til Sør-Afrika – og som ellers ikke har bagasjeovervekt –
er å oppbevare de i riflekofferter. Da
slipper man å betale 200 Rand ekstra for ut-/innkvittering. Dette begrunnes med at en liten koffert – som
jeg hadde mine i, var lettere å stjele, og krevde mer påpass (????).
Ankomsten til Port
Elizabeth var i 36 varme grader. Outfitteren og hans PH`er, var
selvsagt på plass, og hjalp oss med bagasjen.
Deretter dro vi til en utstyrsforretning hvor hatter, caps`er, shortser etc. ble kjøpt.
I tidligere tider
ville det sikkert være proviant som hadde blitt handlet, men opphold/kost og
kles vask var inkludert i avtalen.
Derfor var det ikke nødvendig å kopiere Livingstone i så måte.
Men
spenningen/forventningene var nok ”Livingstone look-alike”.
Terrengene hadde
meget god populasjon av ulike arter dyr – og gode trofeer for den som var ute
etter noe sånt (og de ble det mange av).
Avtalen med
outfitteren var en fastpris for 5-6 representative dyr (ikke-trofèer)
– en avtale som de fleste ”oppgraderte”.
Ikke minst gjaldt
dette en av riflejegerene som skjøt 18 dyr på 6 dager!!. (16 forskjellige arter).
Han tok seg fri den 7. dagen.
For min egen del,
holdt jeg meg til avtalen – da økonomien ikke tilsa rom for overskridelser (for
det skal da bli tur til neste år også!).
Den største Kuduen
som er skutt i East Cape-området,
ble forøvrig skutt på denne turen.
Tord som bl.a.
skulle ha en representativ Kudu – fikk dessverre ikke skutt sin Kudu, da de han
så/hadde skuddmulighet på (den nærmeste var på 15 m), var for store.
Vi ankom ”lapaen” (sør-afrikansk ord for
hus med stråtak) ved 16-tiden.
Ser komfortabelt
ut dette?
Test av våpen var
obligatorisk etter ankomsten, og skiven ble satt opp på 100 m.
Var det et treff?
Vi som hadde
håndvåpen, ble forespurt om hvilken avstand vi ville kontrollskyte på. Var det noen grunn for at vi ikke skulle
skyte på 100 m? Nei!
Selv hadde jeg med
to håndvåpen:
TC Contender m/14” løp i cal. 30-30, som var innskutt med Nosler Ballistic Tip, 150 gr./N140-33 gr., 620 m/sek.
Kikkerten var en Burris 2-7x.
Ruger Super Redhawk, cal .454 Casull, 7,5” løp, innskutt med Lyman
325 gr./N110/25 gr., 422 m/sek., påmontert en Leupold
2x.
Kontrollskytingen
viste at Contender`en hadde et overslag på 10 cm, mens .454`en var ca. 10 cm til venstre.
Skulle jeg
skru? Nei – jeg lot det være slik, da
jeg tidligere har opplevd at treffpunktet kunne forandre seg etter et par
dager.
Når dette var gjort,
bars det opp til lapa`en, og noen kalde øl ble velvet
ned – for å erstatte alt væsketapet.
Litt prating med PH`er, god middag/god Sør-Afrikansk
rødvin
og enda mer prating med PH`er
– fikk oss til å føle at vi hadde kjent hverandre i årtier.
Nå var vi klare!
Har du erfaringer å
utveksle?
Ta kontakt via
Sverre A. Meisingseth