Oryx- et infernalsk dyr?

 

 

 

 

 

Neida – den er helt sikkert ikke det, men den kan tydeligvis gi en godt forberedt .454-jeger en kalddusj!

 

Det er blitt en sedvane – dette med å dra til Afrika i mars/april.

I år hadde jeg med en Contender i cal. 375 JDJ (nedstrupet .444 hylse), samt .454`en.

 

Etter måneder med trening – og (altfor mye) testing av den nyanskaffede JDJ`en, syntes jeg at forberedelsene nå var 110%.

Dagen etter at vi hadde ankommet Sør-Afrika, ble det foretatt innskyting – ikke langt fra lodgen.

 

Ivo har kontrollert at FA`en i .454 var i boks!

 

Kontrollskuddene viste at JDJ`en gikk som den skulle, mens .454`en måtte justeres 5 cm opp/7 cm til høyre – akkurat som i fjor.

Selvsagt åpnet jeg jakten med nyanskaffelsen, og etter å skutt 5-6 dyr med JDJ`en – skulle .454`en med samme kule som i fjor – nedlegge en Oryx.

 

Enkelt?  Ikke sant?

 

Etter mange mislykkede forsøk – fikk jeg endelig ”kremsjansen”.

4 Oryx`er var på vei mot en åsrygg – og vi var på forskudd.  Tenk deg det!  På forskudd!

 

Russel (PH`en) og jeg tok sjansen på å forpostere, og bak/ved siden av en meterhøy busk, satte vi oss ned. Dyrene måtte bare komme hit.

 

Den trefotede skytestokken stod stødig, og jeg selv satt med skinka på bakken. 

Dette høres ut som en bra stilling – ikke sant? Men faktum er det - at uten ryggstøtte - er den ikke så komfortabel.  Kroppen svaier til høyre og venstre.

Ryggstøtten fikk bli Russel.  Han fikk beskjed om sitte rygg mot rygg når tiden var inne.  Men Russel var litt for mye opptatt av å holde rede på hvilken Oryx som var størst, og jeg syntes han somlet vel mye med å bli ryggstøtte.

 

Der!  Der dukket det første dyret fram – stoppet og så seg bak: Hvor blir det av dere?

Jo – her kommer vi!  Og med ett – var alle fire ca. 150 m fra oss. 

 

Med .454`en hadde jeg satt en ”limit” på 100 m (som kunne strekkes 15-20m i verste fall) – så det var ikke snakk om å avfyre noe som helst ennå. 

 

F...!  Skal de stå der, eller?  Jo – der ble de stående – sikkert ikke så lenge som jeg husker, men lenge nok.

Altfor lenge! 
Musklene begynte å sitre/knyte seg – og akkurat som man ikke er skjelven nok fra før?

Endelig skjer det noe.  Dyrene fortsetter heldigvis i vår retning, og nå er avstanden 110-120 m.

 

”Number two from right”, hvisker Russel.

Ok!

Så snur han seg, og blir møbel.

 

Stopp nå da!  Stopp!

Og på 85 m stopper de. 

Number three from right er i trådkorset (dyrene hadde byttet plass), og skuddet går.

 

Vi hører treffet, og dyrene forsvinner som fy over åsryggen – og borte er de.

Vel – det er jo ikke så unormalt at et dødskutt dyr løper noen meter, men etter at vi hadde saumfart de nærmeste 300 m – i alle retninger, var det ikke et spor (med unntak av klauene) å se av Oryx`en.

 

Dette var som bare f..

Røyk og kaffe en halvtimes tid – og så fortsatte vi der vi slapp.

Med ett får vi se tre av dyrene – og så får vi se det fjerde.  Den står og slår med hodet – opp og ned/opp og ned – akkurat som om den vil kvitte seg med noe.  På ca. 170 m blir den skutt med Russel`s rifle.

 

Foooor en nedtur! 

 

Når vi kommer bort til den, blir jeg nesten sjokkskadd.  Bare nesten!

Mitt treff var 7 cm under Russel`s – altså et perfekt skudd.

 

Men hva hadde skjedd?  Jo – kula hadde gått innunder skinnet, deretter dreid av til høyre – for så å finne seg vei langsetter strupen – og ut i øvre del av halsen.

Dette kunne ikke være mulig. 

I fjor skjøt jeg en Blue Wildebeest på 100 m med samme kule/ladning, og den plasket rett gjennom.

 

 

Øverste inngangshull er fra en 300 Win. Mag. m/200 gr. Rhinoshank. 

Mitt skudd sitter 7 cm under, og du ser at den skrenser mot høyre.

 

Så fant den veien opp langs halsen – og ut i ”hakepartiet”.

 

Mange teorier er i ettertid blitt lansert. 

Min teori er at denne gangen fungerte ikke kulen – som mange andre jegere har opplevd før meg.

Og det med velrenommerte kuler.

 

 

Her er kuletypen som ble brukt.

 

Lyman 325 grs.

 

1386 fps. (Ruger Super Redhawk, 7,5”)

Presisjon på 100 m/3-skudds grupper =  9 cm

 

April -05 skal den få prøve seg igjen – hvis jeg da ikke har funnet en annen (skulle nesten tro det var snakk om kjærlighet her).

 

 

Sverre

svme@online.no