En Struts til besvær!!

 

 

 

Guiden, Greg, og jeg står midt ute i bushen og speider etter dyr med hver vår kikkert. Det er nesten skyfritt og solen skinner. Vi befinner oss i Sør-Afrika, vest for Johannesburg, og nesten 3 timers

 kjøring fra en liten by som heter East London.

 

Plutselig oppdager vi en flokk med blesbokker som beiter på en svær ås på den andre siden av en

dyp dal. Vi ser på hverandre, -det burde være en bra bukk i den flokken. "Are you ready?", spør guiden og

 nikker mot revolveren som jeg har hengende på hoften. "Yes, I'm ready", svarer jeg mens jeg

 tar opp revolveren for å sjekke at alle kamrene har fått hver sin patron. Jeg hylstrer revolveren

 igjen, en rustfri 6" Colt Anaconda i .44 magnum påmontert Wigland kikkertbase,

Leupold Weaver-ringer og Leupold 2X pistolkikkert.

 

Min far blir med for å ta trofebilder av mitt første storvilt som jeg feller med revolver. Vi går i rask marsj

ned i dalen og begynner å bevege oss oppover der vi vet flokken befinner seg. Underveis får vi øye på noen strutser som løper i horisonten, langt, langt borte. "Ostridge" forklarer guiden. "Funny birds", repliserer jeg. Guiden nikker og gliser. Synd strutsene er på så langt hold, det hadde vært moro å få sett dem på nært hold slik at vi kunne tatt et bilde av dem, tenker jeg. Min far går bakerst med ansvar for alt fotoutstyret.

 Lite visste jeg hva som kom til å skje senere på dagen.

 

Alt gresset er beitet, det er ikke høyere

 enn ca 20 - 30 centimeter. (Gresset kan vokse til det er over 2 meter høyt.) Det er derfor vanskelig å

 komme innpå dyrene uten å bli sett. Vi går i ly av terrengformasjonen, den svære åsen er nesten som øvre halvdel på en svær fotball. Til slutt sier guiden at vi er så nær at min far må bli igjen. Guiden og jeg sniker oss på knær videre mot flokken. Etterhvert begynner det å flate ut og vi legger oss i skjul av noen trær.

 

Avstanden til dyrene er mindre enn 150 meter. Nå merker jeg at hjertet pumper, kikkerten dirrer mens jeg studerer dyrene gjennom den. "We have to crawl on the ground to get closer.

You have to keep your body completely flat.", hvisker guiden. "Ok!", hvisker jeg. Guiden foreslår at vi legger

igjen alt som ligger i  lommene for å unngå unødig støy samt ting som gnager på kroppen når vi åler oss

 nærmere. 

Guiden legger igjen jaktriflen sin, og jeg legger igjen ekstra ammo, solbriller osv.

 "I'm happy with your shooting skills, I don't need the rifle now." hvisker guiden. Jeg nikker, tar opp

revolveren fra hylsteret og hvisker tilbake: "One shot, one kill!"

 

Greg smiler og vi legger oss ned på bakken og åler oss framover. Vi åler og åler.  Vi ligger helt flatt på

 bakken samtidig som vi bukter og vrir kroppen mens hendene tar tak i gress forran oss. Vi trekker oss

 langsomt fremover. Gjennom gresset kan vi se hornene til dyrene stikke opp. Vi åler forsiktig fremover,

 centimeter for centimeter. Vi åler gjennom 20 - 30 cm høyt gress, gammel dritt og lort. Å krabbe på

bakken gir en rar virkelighetsoppfatning. Du har følelsen av at du har flyttet deg 20 meter, men når du snur og ser deg tilbake, så har du bare krabbet 5.

 

Ser forsiktig opp, for å titte på dyrene. Plutelig begynner flokken å løpe vekk uten grunn. Jeg titter

 spørrende på guiden. Han peker fremover. Bruker kikkerten og ser to horn som stikker opp av gresset. En svær bukk står og beiter fortsatt, men han er på vakt. Stadig vekk ser bukken i vår retning, og vi kan se den

karakteristiske hvite nesen som lyser imot oss. Når bukken beiter, åler vi fremover. Når bukken ser i vår retning, stopper vi opp.

 

Nå begynner blodpumpen virkelig å pumpe. Pokker, tenker jeg. Hvordan skal jeg klare å holde trådkorset

 rolig.  Nå er bukken på 50 meter avstand. Guiden peker på revolveren og deretter på dyret. Jeg rister

forsiktig på hodet, for jeg vil nærmere.

 Guiden viser tommelen. Han skjønner hva jeg vil. Han peker hvor jeg bør krabbe for å komme videre.

Når jeg har kommet meg på 40 meters avstand, ligger jeg i gresset og ser på dyret gjennom pistolkikkerten. Pulsen roer seg betraktelig.

 

Trådkorset ligger der det skal, men det er mye gress imellom dyret og meg. Har ikke lyst å skyte gjennom gress. Jeg ønsker ikke noe gress mellom kulen og dyret.

Jeg bestemmer meg for å krabbe enda litt nærmere. Pulsen stiger igjen, og går nesten gjennom taket.

 Det er så utrolig spennende. Hvorfor har jeg ikke gjort dette før, filosoferer jeg. 

På 35 meter titter jeg i kikkerten igjen, fortsatt for mye gress. Skimter dyret mellom gresstråene. Jeg åler meg enda nærmere.

 

Ligger helt flatt på 30 meters avstand mens svetten perler i pannen. Jeg ligger helt stille for å la pulsen

roe seg. Studerer på ny dyret gjennom kikkerten, mens det ser i retningen min.

 Jeg bestemmer meg for å skyte. Spenner hanen på Anaconda'en forsiktig, mens jeg ser på bokken

gjennom kikkertsiktet. Fantastisk. Nå er pulsen helt rolig. Dyret har enda ikke sett meg. Det er fortsatt mer gress enn jeg liker, men det er jo en tung kule og avstanden er ikke mer enn 30 meter, filosoferer jeg for

meg selv.

 

Jeg bestemmer meg for å reise meg forsiktig opp mens dyret beiter, slik at jeg kan skyte et rent skudd.

 Pulsen er helt rolig, jeg er konge over situasjonen. Nå er du min, tenker jeg stille for meg selv. 

Så går hodet til bokken ned mot bakken, jeg reiser meg forsiktig opp, Men jeg finner ikke trådkorset i

kikkerten.

Alt er svart. Plutselig skvetter dyret til. Det står med bredsiden til et ekstra sekund, fullstendig lamslått.

Plutselig løper det bort, og vekk er det. Jeg finner trådkorset idet dyret løper, men da er det jo for sent.

"Forbaskede amatør", roper en stemme inni meg. Hadde jeg brukt åpne sikter eller Aimpoint, så hadde dette gått bra.

Jeg reiser meg opp, skuffet, uten å ha fått avfyrt det dødelige skuddet mitt.

 Guiden har allerede reist seg opp. Han ser at jeg er skuffet og sier trøstende: "It was a good stalk!" Jeg ser på klokken. Har ligget og krabbet i gresset i nesten to timer i solsteik. 

 

Guiden går raskt tilbake til den svære steinen ved trærne for å hente geværet og resten av utstyret, mens

jeg tusler sakte etter, våt av svette. Plutselig roper han: "Your father is sitting in a tree!" Jeg smiler og

tenker at nå har min far klatret opp i et tre for bedre å kunne følge med på oss.

 

Det vi ikke vet, er at min far har sittet oppe i dette treet i over en time, mens vi har jaktet.

 Han hadde stått og beundret naturen. Plutselig hadde han sett at det kom en struts mot ham. Og fuglen 

spaserte ikke, den løp for fulle mugger.

Min far ante straks uråd. Sekken med fotoutstyr ble satt igjen på bakken med en gang mens han snudde

 seg for å løpe mot nærmeste tre. Han løp alt han orket. Han har ikke før klatret opp i treet før strutsen er

 der og stirrer på ham, tydelig misfornøyd. Strutsen spankulerer rundt treet i over en time. Min far kan ikke gjøre annet enn å sitte og se på fuglen.

Fotoutstyret ligger på bakken 50 meter bortenfor. Ikke har han våpen eller signalammunisjon slik at han kan fyre av et varselskudd heller. Da hadde han jo kunnet varsle oss.

 

Idet guiden roper, blir han oppdaget av strutsen. Guiden hadde på dette tidspunktet ikke sett strutsen. 

Strutsen begynner og gå mot ham, for så og oppdage  meg!. Den ombestemmer seg og går mot meg

istedet.

Guiden løper for å hente geværet sitt. Han kommer tilbake og går mot meg, og jeg går mot guiden, slik at at vi holder oss samlet. På dette tidspunktet synes jeg dette er morsomt og en artig opplevelse. Tenk å få

komme så nær en struts.

 

Guiden begynner å skrike og hyle for å jage vekk strutsen. Strutsen går litt bort, går litt fram og tilbake,

 før den kommer tilbake mot oss igjen. På dette tidspunktet virket guiden en smule nervøs. Etterhvert

skjønner jeg at han faktisk er redd. Jeg skjønner at noe er galt og trekker revolveren, uten at jeg der og da helt forstår hvor farlig en slik struts kunne være. (Etterpå fikk jeg vite at til og med løver er livredde for

struts!!! En stuts kan drepe en løve på null komma niks med sparket sitt.) Guiden virket nesten desperat nå, og er helt svett i pannen. Han gir uttrykkelig melding om at jeg ikke skal skyte. Dette er hans ansvar.

 

Så bestemmer strutsen seg for å angripe. Den går bestemt rett imot oss. Guiden roper "No!!!!!" så høyt at

stemmen brister. Strutsen fortsetter rett imot oss. Guiden løfter geværet og jeg løfter revolveren med

 begge hender. Hodet på fuglenen beveget seg hit og dit. Jeg sikter på hodet. 

Idet strutsen er på tre meters hold, smeller BRNO-riflen  til guiden. Fuglenen får en 30-06 kule avfyrt i

kroppen, men er ikke død. Afrikansk vilt er som kjent meget hardskutt. Han rekker ikke å lade. 

"The revolver!!!", roper guiden. Anacondaen lar ikke vente på seg. Strusen får umiddelbart en 300 grains

blykule fra ildvåpnet mitt midt i skallen, akkurat idet den bøyer hodet litt framover. Den svære fuglen går

 rett i bakken, stein død!

 

Etterpå fortalte guiden at en av guidene ifjor ble angrepet av struts. Han ble hardt skadet og lå på sykehus i hele tre uker. Struts angriper på to måter. Den har et bein framme på kroppen brystet på størrelse med en knyttneve. Strutsen løper mot "fienden" for å treffe dem med dette beinet.

 Når fuglen veier over hundre kilo og kan løpe med en fart av 70 km/t, så  det blir en hard smell for offeret. Et menneske risikerer å få knust alle ribben og få lungene og hjertet punktert av beinsplintene fra sine egne ribben.

 

En annen måte er det brutale strutsesparket. Framme på foten har strutsen en svær og kraftig klo.

Når fuglen sparker, så løfter den opp foten og kjører denne kloen ned i halsgropen din. Deretter drar den

foten nedover mens kloen spretter deg opp som en flåkniv. Den går nedover kroppen din, tvers gjennom

ribbenene dine før den spretter opp magen din og innvollene faller ut. Skumle greier forteller guiden, mens han skjelvende putter en røyk i munnen. "Even lions are afraid of ostridge!

 Many lions have been killed by these birds."

 

Jeg hadde forhåndsbetalt for 11 dyr. Guiden begynte derfor å bli veldig stresset, for fram til nå hadde det

gått veldig mye tid. Han foreslår at jeg tar med riflen neste gang, men at jeg samtidig tar med revolveren i

tilfelle anledningen byr seg. På ny legger vi ut på jakt. Etter endel leting finner vi en ny bukk.

 Vi sniker oss frem.

 

Plutselig blir vi var noen dyr bortenfor oss som vi ikke har sett. Gjett om de har sett oss! Det er ikke mulig å avfyre et rent skudd.  Dyrene begynner å varsle hverandre. Det er bare en ting å gjøre. Jeg lar riflen

 hvile på shooting-stix'ene til guiden. Jeg velger en bukk som ca 150 meter bortenfor, som enda ikke er blitt klar over faren.

Dyret går rett i bakken, sten død i smellet. Bukken du ser å bildet er skutt på 135 meters avstand med en

 Browning halvautomatisk jaktrifle i .300 Win Mag.  Riflen samler 5 skudd med Norma Oryx innenfor 3 cm

på hundre meter. Hørte jeg noen som sa at halvautomater er upresise? Skarpskyttere har brukt dette

 kaliberet lenge.

Blesbokk skutt med Browning BAR .300 Win Mag. Leupold Vari-X II 3-9

 

 

Kommentar til bilder:

Du skulle sett det svære .44 hølet Anacondaen lagde i hodet på strutsen.

 Hølet er nesten like stort som hodet.

 Du ser tydelig den svarte prikken som er inngangshullet.

 

 

 

ED...