Hva
skjedde i 2007??
Det blir bare verre og verre….jaktfeberen altså… De
av dere som av og til dropper innom Calibros webben tenker nok at ”nei nå er det tomt for inspirasjon oppi
toppen på han derre Calibros”….. men nei da, det er mer enn noensinne, men
problemet er at jo mer jakt og skyting jo mindre tid blir det til og skrive..
I tillegg kommer det at jeg/vi har flyttet inn i
”huset i skogen” med rådyr, elg og gaupe rett utenfor døren!! Men mer om det
siden.
Det blir et
skippertak med jaktdagboken i år også, men jeg har bestemt meg for ikke og ha
dårlig samvittighet for det.
Jeg får bare
skrive når jeg har tid og som vanlig har jeg tatt nok bilder til og friske opp
hukommelsen når ting skal ned på papiret.
Hva var det nå som skjedde i år 2007… Jo jeg/vi
jaktet på rev, bever, villsvin, hjort, elg, rådyr, skogsfugl og så klart ble
det en Afrika tur i august, hvor jeg for første gang skulle jakte med en
Freedomarms mod 97 i 357 magnum.
Med huset i skogen fulgte det med en frilufts og jakt
interessert kjæreste, så ikke bare måtte jeg begynne og ta hensyn når jeg var
på jakt, jeg måtte også kjempe for retten til mine kjære slitne våpen.. Det
endte med å oppgradere hennes våpen garderobe, men ennå er ikke siste ord i den
saken sagt har jeg blitt meg fortalt.
På dette bildet kan man klart se hvilken forandringer det bringer med seg når jenter er med på jakt. Kan ikke huske at hygiene har vært nevnt tidligere, men her er det altså duket for vask av hår…
Revejakten skrev jeg
om i fjor og det ble til slutt 11 stykker. Det virket som om de alle sammen
gikk på samme dietten siden ingen av de kunne måle seg med noen av rekord
revene som ble meldt inn til ”Tyngste rev” konkurransene.
Mine lå mellom 7 og 8 kg og alle 11 felte jeg på
samme åte. I år har jeg til nå skutt 16 rever på det samme åte og siden jeg
skal ta et skippertak med flåing senere er alle fryst hele så ingen er ennå
veid. Det begynner og tynnes ut når jeg skriver dette 4 mars 2008, men det går
ennå noen pelser igjen . I fjor fikk jeg kontakt med Gunnar som må være Norges
beste åtejeger. I fjor felte han 65 rev på div åteplasser. En av hans
åteplasser ligger bare noen steinkast unna mitt og der felte han 18 rev i fjor,
så det er bra med rev.
Han har gitt meg en del tips ang foring og revens
adferd og det har nok resultert i at jeg i år (februar) allerede har passert
fjoråret med fem rev.
Så fort vi hadde flyttet inn begynte jeg og fore
utenfor huset og spenningen var stor, Lagde åteplass for reven og fòrkrybbe til
rådyra.
Dette var i september og alskens snadder ble lagt ut.
Ingen rev kom og for et par uker siden var det ennå ikke kommet en eneste rev
på åte, ennå jeg hadde foret med alt som kunne tenkes og ha et bankende hjerte
av norsk vilt.. Det eneste som manglet var en saus av Brimi og
tyttebærsyltetøy.
Kjøpte tidlig et ”trailkamera” fra Cabelas for å
dokumentere hva som var på åte og hva som merklig var, det kom rådyr og luktet
på åte før de forsatte videre. Dette skjedde flere ganger og med forskjellige
dyr.
Her fikk jeg til slutt en ”Mikkel” på åte hjemme, men det gjenstår og se om den kommer tilbake.
De jeg har skutt i år er fra et åte som ligger noen km unna meg.
Så for noen uker siden var det helt blåst for rådyr.
Syv dyr hadde jevnlig mesket seg med rester fra Rema 1000`s fruktkasse og
Felleskjøpets kornavrens (som de er helt gale etter), men plutselig var det
ikke livstegn rundt foringskrybba.
Vi så at alle dyra stod på jordende rundt oss, og en
(vakker) dag, rett etter at vi kom hjem fra en mislykket villsvinjakt, satt det
ei feit katte og mesket seg på åte mens minstemann kjørte radiostyrt bensinbil på plenen (nå snakker vi
februar 2008) . Jeg registrerte at det var ei ny katte siden de to som pleier
og være der var svarte og denne var gyldenbrun. Katta så meg og satt seg opp og
tok scenario med far, sønn og bensinbil i øyesyn. Siden den bare satt 30 meter
unna kunne jeg ikke unngå og se at denne ”katta” minst måtte veie 20 kg og
utaskjærs gikk under navnet Lynx, men er her hjemme er mer kjent som Gaupe.
Flott fyr hva?
Her går det hardt utover reveåtet!! Det fine med gaupa er at den i motsetning til reven, gjerne legger seg rett ned og spiser på åteplassen. Den affiseres ikke av at IR blitsen på Reconyx kameraet langer ut 10 pulser med 30 sekunders mellomrom. Men at den ser det er helt klart..
Moro er det
med gaupe, spesielt fordi ingen av oss 6 (Hege og jeg + 4 poder) har sett gaupe
”live” før, men ulempen er at skauen rundt oss har blitt fryktelig tom for
andre dyr. Rådyra ligger ute på jordet dagen lang og våger seg nok ikke inn i
skauen igjen før katta har funnet andre jaktmarker.
Vel det var et
sidespor fra jakta, men…
Har sikkert sagt det til det kjedsommelige i andre
”dagbokreferater” men jeg sier det igjen, det er ingen ting som slår en god
beverjakt. Ikke fordi beveren er et flott trofé eller fantastisk mat, men mest
fordi den jaktes i et land hvor det går an å få jakte helt alene og på en tid
av året hvor naturen viser seg i all sin prakt.
En pust i bakken i en isfri bit av Rotna. I slike stunder er det
nesten for galt og ta opp kameraet for og dokumentere, men hukommelsen er nå en
gang slik at det den ikke rettferdiggjør en jakt/tur før en kan se bildene og
gjenoppleve situasjonene gjennom gode bilder .
Våren er så uforutsigbar at det sitrer i kroppen når
en kjører av fra riksvei og inn på trange grusveier for å finne en lavvoplass
langt der inne i Telemark. Vel i år ble det ikke Telemark, det ble Finnskogen
og Flisa. Selv om resultatet ikke var å hoppe i taket for var det en fantastisk
jakt. Været var så flott at jeg til
tider ble euforisk glad når solen presset de siste stråler over horisonten og
forventninger om en ”plog” bredte seg i kroppen rundt ”Bevertid”. Årets terreng
skulle være meget bra og aldri har ett terreng blitt saumfart nøyere enn Grue
Finnskog terrenget ble av oss i ukene før jakten startet.
”Ut på tur aldri sur” Her litt rødvin
etter og ha saumfart en del av Statsskogs
beverterreng på Finnskogen noen uker før
jakta
Synd og si, så ble det i så måte en skuffelse.
Terrenget har vanskelig for å skjule perlene sine og det gjør nok sitt til at
det var ”dødt”. Vi fant til slutt 21 hytter i jaktområdet...!! tro det eller ei
21 hytter!!! , men kun et par kunne vi påvise på forhånd var aktive og når
jakten startet, skulle det vise seg og holde stikk.
Her står Hege ovenfor en av mange hytter som viste seg og
være ubebodd.
En
morgen på Grue Finnskog, søkende etter bever . Været som det viser seg her
skulle for en gangs skyld holde hele jakten… .
Første økt i år var på 9 dager og da var jeg alene.
Jeg skjøt den første beveren ganske tidlig i April.
Hadde funnet
et lite vann hvor det var aktiv bever, samt at det rundt et hull i isen lå
plenty av spisepinner. Problemet var at spiseplassen var ute på isen og vårisen
så ikke akkurat trygg ut. La en genial plan der hoved-elementet var et
liggeunderlag, jeg skulle bruke til og bogsere meg ut på isen, samt at det
skulle virke som en flytebrygge hvis isen skulle ryke.
Planen var god
som gull og etter et par timer kom beveren og la seg på isen med ”frokosten”.
Et lite trykk og ”Ensomme ørn” (22-250) blåste ut alt liv. Den perfekte planen
ble satt ut i livet og jeg var vel kommet 10 meter fra land på min provisoriske
flytebrygge da beveren begynte og sparke med bena. En dristigere plan, som
omfattet en mer direkte rute ut til beveren ble nå umiddelbart satt i verk.
Planen var som planer flest, god som gull helt til isen ga seg og jeg lå jeg på bunnen av
tjernet og kavet for å komme meg opp og få en dose hardt tiltrengt luft.
Liggeunderlaget lå såklart igjen der oppe….
Etter og ha svelget noe som føltes som halve tjernet
fikk jeg tak i beveren (som nå lå helt rolig) og kavet meg inn til land..
Her iført
nye tørre klær og over et bål
Dagen etter brukes til og surre rundt i campen og flå..
Når jeg skriver dette kan jeg fremdeles kjenne
følelsen av vårsol i nakken og Susanne Sundfør`s debut cd ut av døren på
bilen..
Bedre enn det blir det bare ikke.
Går fint an
å greie seg med bare en av disse. Begge er fra Brusletto. Minste er rustfri og
er et nyere flåblad. Den store er karbonstål som ruster for et godt ord, men er
nok den kniven jeg liker best.
Det er ikke
mye som slår en beverpels. Her hjemme er det ingen som ser på det som noe og
rope opp om, men i en butikk i Roma solgte de beverpelshatter av enkelt design
for 16000 nok!!
Litt senere i jakten, dvs den uken som runder ut i
mai prøvde jeg meg igjen på en annen plass. Her hadde det vært aktivitet hele
vinteren og etter innsatsen å dømme måtte det være en hel skokk. Hytta lå i en
vakker liten elv/bekk som slynget seg gjennom skogen.
Da det endelig skjedde noe i skumringen kom det en
bever som la seg til å spise på en plass bare 40 meter unna. Ventet en god
stund for og se om det kom flere, men det virket som om det bare var denne
karen som var i nærheten. Felte den uten dramatikk med en 30 cal 130gr kule og
som det vises av bildet under tok vi resten av kvelden med ro…
Her
tar vi oss en pust i bakken…
\
Jeg var
tilbake flere ganger etterpå og ingen bever var å se og alle spiseplasser var
urørt.
Jeg har ett eller annet sted på denne PC`n bilder av
denne beverens ”herjinger” av bjørka i forbindelse med at den har etablert seg
og jeg vedder min siste krone på at de fleste ville vurdet det til og være en
hel familie her for å gjøre den jobben. Det viste seg at det bare var denne
karen og jeg er desverre ikke kar om og finne igjen bildene fra ukene før den
ble skutt.
Kun på en plass til visste jeg om en bosetning og den
var langt inne i skogen, langt fra allfarvei. Håper den kan bli en kilde til
spredning inn til de andre hyttene.
Artig var det at i dette terrenget lå det Canadagjess
i alle små vann og alle lå og ruget ut årets kull.
Dette paret fulgte jeg opp gjennom flere posteringer på en beverhytte like ved. På bildet til høyre ligger hun og ruger, mens han avleder oppmerksomheten. Etter hvert tok de ikke større notis av meg..
En kveld vi satt og koste oss rundt bålet skjedde det
noe uventet..
En ulv ulte som besatt oppi lia. Dagen derpå skulle
det vise seg at den lå noen hundre meter unna og gnog på en elgkalv. Hvorfor
den måtte ule av den grunn aner jeg ikke men det var faktisk fullmåne..
Ved denne hytta lå elgen
ulven hadde tatt.
Hver morgen var det et svare leven fra orrfugl på
andre siden av en ås. En dag tok jeg meg en pause fra jakta og smøg i grålysningen over åsen for og sjekke hvor
levenet kom fra, der havnet jeg midt oppe i en flokk med orrhaner som utkjempet
en kamp ute på isen. Midt iblant de gikk
en enslig orrhøne. Sånt blir det gode
turminner av.
Her et par
stykker som kurtiserer høna som er den ”flekken” til høyre på tua.
Eldste
sønn kom også opp i helgen og fikk overvære orrleiken..
På slutten av uke nr to kom Hege og Finn opp.
Her poserer
de foran forden til Hege, som ble utsatt for en litt ivrig polakk uten
førarkort i en John Deer traktor. Det er rart med det.. Folk som ikke ferdes i
skogen hyler opp om farene ved ulv, jerv, bjørn og mygg men så viser det seg at
det er på en riksvei opp mot finnskogen at en villfaren traktorsjåfør skal
utgjøre den største fare J
Finn hadde med seg Rex som med bare noen få måneder
på baken var nysgjerrig på alt som kunne tygges på. Etter og ha spist opp
okularet på Steiner kikkerten min fant han denne lekkerbisken…
En bakfot fra bever er slett ikke og forakte selv om
magen ble litt i ulage.. Når Hege tar en ”pust i bakken” er det gjerne på en
rosa madrass J
Resten av Finnskogjakten prøvde vi forskjellige
poster,
Her
padlende i et større vann med 3 hytter.
Og her
under postering i det samme vannet kvelden etter,
men det var
ikke tegn til liv.
Til slutt tok
jeg med Hege inn til posten inne i skogen for å gjøre et siste forsøk der.
Men vinden var lumsk og rett etter at ”bever” timen
hadde begynt kom det et kraftig plask bak oss og det var det vi så til den
beveren.
Må bare ha
med dette bildet av en spiseplass. Det ser ut som om hele tuen ligger i
luften..
Etter dette lot vi Grue være Grue og satte kursen mot
Kirkenær. Vidar bor der og vi var invitert til beverjakt og vilt middag..
Vel inne i skogen møtte vi ”1814” som allerede hadde
fått på seg den slitne og velinsmurte elgskinns buksa si og som vanlig fant vi
han sittende og gnikke på sin Winchester 30-30 karabin. Et hyggelig syn selv om
det hadde et snev av ”picknikk med døden” over seg..
Finn og jeg
klemte lagsteltet opp imot ”1814`s” lavvo på kort tid for så å bruke resten av
dagen til og bli kjent i et for oss nytt terreng.
Sammen fant vi
et fint tjern som hadde en hytte som klart var aktiv.
Og her
ligger hytta.
Hytta lå
litt ugunstig til for postering, men her har Rex funnet en flott plass. Holdet
er drøye 100 meter over til spiseplassen som vi ser på bildet under.
Både Finn og jeg har lang fartstid i beverens rike og
ser med en gang at dette uten tvil er
den beste plassen for postering. Siden Finn er vesentlig sterkere enn meg
foreslår jeg at vi trekker lodd om
posten. Sjansene mine er bedre i loddtrekning enn i nevekamp, men jeg taper
okke som og vi tusler tilbake vel vitende om at Finn kommer til å felle en
bever her i morgen.
Morgenen etter kommer beveren, og selv om vi begge
ser den, velger den og avslutte nattens arbeid
før det er nok lys for noen av oss til og skyte.
Synd for Finn, men for meg er håpet for neste kveld
lyse, lyse rødt..
Kvelden etter blir det ikke noe jakt for Nina og
Vidar har invitert på middag og så mye som den karen jakter vet vi at det blir
vilt av ypperste klasse. (kl 0230 en natt etter en kanotur ned Flisa elva,
lagde Vidar nesten 3 kg ytre og indre filet av rådyr som vi satte til livs
sammen med en storvokst kompis av Vidar)
Etter middagen var vi både mette og trøtte.
På vei hjem passerer vi det blikkstille tjernet og
jeg får ånden over meg og padler ut til posten og overnatter der. Våkner i
grålysningen, kald og stiv etter en natt i sovepose, med et tykt lag rim på
posen. Prøver forgjeves og krype stille ut av posen og få bena opp i de frosne
støvlene. Får på meg genser og jakke før jeg kryper frem mot kanten av
bergknabben. Foran meg er det plog i vannet og
bever i arbeid. Omsider kryper
den opp på spiseplassen.
Det er for mørkt til å finne den i sikte så det blir
en nervepirrende halvtime før det er lyst nok til å skyte. Det er en liten
evighet når man vurderer på når det virkelig er tiden for og sende av gårde en
kule. Hver bevegelse der ute kan være tegn på at det nå er tid for å vende hjem
til hytta og med gårsdagen friskt i minnet skal det ikke ventes et minutt for
lenge. Med kulde og spenningsgysninger
som triller gjennom kroppen legges trådkorset høyt i bogen og det for ente
gang, men nå er det tiden og alle muskler spennes i noen sekunder før de
slapper av og i et langt øyeblikk, mens avtrekkerfinger og hjerne samarbeider
er kroppen helt i ro. Så.. noen millisekunder senere er kulen i fri flukt.
Beveren tar i mot og spretter ut i vannet og blir borte. Jeg stokker meg på
stive ben ned til kanoen og padler som besatt over mot andre siden. Kommer litt
over halvveis da jeg blir møtt av en bever som foss svømmer mot meg. Jeg skyter
den to ganger i vannet og tar tak i den akkurat i det den seiler forbi. Først
kan jeg ikke tro at det kan være den samme, men senere er det ingen tvil.
Det var en
sann fornøyelse og dra den over ripa.
30cal 130gr kule var medisin her også selv om Castor
denne gangen ikke helt var med på notene.. Kulen gikk skrått inn fra høyre bog
og tok ut begge lunger, men dog uten og knekke vitale ben.
Så etter å ha hentet utstyret bærer det hjem til
campen for å flå.
Senere ble vi invitert med av Vidar og Tom på
beverjakt ned Flisa elva på full vannføring. Må ærlig si at jeg ikke nøt et
kløyva millisekund der jeg satt med jaktklær i en kano i vill ferd ned elva (i
tillegg er ingen av gutta under 90++, så ripa lå lavt). Etter en halv time med
videokameraet i hånden (ikke i svarte f.. om jeg kunne skyte noe fra noe så
ustødig som dette) kommer vi rundt en sving i elva og en bever rekker akkurat
og vri seg opp før Vidar feller den med noe jeg mer ser på som et hagle skudd
med den slitne mauseren enn noe annet. Jeg sitter klar med videoen og får det
akkurat på film i det det smaller..
Noen liten tass var det ikke heller 21,5 kg
veide den og det merket jeg godt når den ble halt over ripa..
Sommeren har som regel vært fri for jakt og jeg må innrømme at det ofte er godt med en
tvungen pause. Det tar ofte litt ”av” og hverdagen blir en kamp for å få endene
til og møtes når det ”deales” i alle bauer og kanter for og få til mer jakt.
I 2008 ville det seg annerledes. På vei inn i nytt
hus (og ikke minst salg av to leiligheter) åpnet det seg plutselig muligheter
for villsvinjakt i Skåne og det skulle til alt overmål bli to turer.
Rickard som
etterfulgte Kai hos Intersport i Bogstadveien, som nå er selger for Norma
phu... hadde gode kontakter i syd Sverige og før jeg visste ordet av det var
jeg på vei. Måneden var Juni og planen var å jakte gris over maisåte. Det
skulle vise seg at det var svært krevende. Ikke jakten i så måte, men
forberedelsene som ledet frem til at det gikk an og postere fra 6 tiden om
kvelden og frem til det lysnet av dag. Det og holde seg varm og i fokus i 7-9
timer i strekk tror jeg kan ta på de fleste når vinden river i et jakttårn.
Første grisen datt midt på natta og om jeg før ikke
hadde sett behovet for en god kikkert, så jeg det da. Grisen er svartere enn
natta og enkel og se, men å finne igjen trådkorset i en ikke opplyst kikkert,
se det er noe annet!
Til slutt og med litt godvilje fant jeg bogen på
denne Grisen.
Så hadde det seg at Rickard og jeg en morgen tuslet
rundt etter at det ble lyst og da fikk vi se at det var liv inne i maisåkeren.
En spennende time gikk til og smyge i åkeren til vi til slutt ble oppdaget og
en flokk på 4 griser prøvde og bryte ut. De stoppet i åpningen mellom åker og
skog og det var tid nok til at jeg fikk lirket inn et skudd med min 357 H.
Grisene snudde men ikke før Rickard hadde felt en.
Neste tur ned valgte Hege og bli med. Selv var jeg
ikke bekymret siden jeg selv har postert i ”uendligheter” før, men var veldig i
tvil om Hege kunne stå løpet ut. Hun som
i tillegg bare
skulle være med for å observere og ikke hadde en ”felling” å se frem i
mot.
Her
skjekker Hege ut et jakttårn på ”fire åkre”
Alle mine bekymringer viste seg og være bortkastet
siden hun ikke bare holdt ut hele natten men også jakten påfølgende morgen mens
andre for lengst hadde krøpet til køys. Så mye for teorien om det svake kjønn..
En intens
skumring før jakten når sitt høydepunkt..
Hege
poserer i skumringen..
Min første gris på den turen ble felt sent på natt.
Vi hadde pakket oss inn i jervenduken etter en lang
økt med både vind og regn og uten og se snurten av Hr Bacon. Omsider sovnet vi
på post og våknet til lyden av grynt i
det 7 til 10 griser fråtset mais på
åtet. En 45 kule droppet en 70kg gris på stedet.
Den neste gikk også for en 45 kule. Tidligere hadde
jeg sett tydelige overganger mellom maisåker og skog og etter nattens jakt
posterte jeg, kamuflert inne i en busk på en av disse før nevnte overgangene og
jammen kom det ikke en Gris der i nitiden...
RÅDYR:
Bukkestart kom og bukkestart gikk og for første gang på mange år ble det
ikke noe dreis på det. Alt for mye og gjøre og Afrika midt oppi.
Ikke at det bekymret meg heller, men litt rart var
det. Huskjøp og hussalg må nok også ta noe av skylden for den spake
rådyrdebuten, men senere skulle det vise seg at det på jeg veldig tilfeldig
skulle gjøre et Rådyrscoop..
Årets høydepunkt var nå rett rundt hjørnet. AFRIKA..
Året er 2007 jeg reiser med helt ny besetning. Karl
som skulle ha vært med i 2006 var nå med og i tillegg skulle en overmåte spent
kjæreste være med. Hege hadde brukt hele vinter vår og sommer i Avgrunnsdalen
for og bli dus med sin Remington Seven og min nye Freedomarms mod 97 i 357 mag.
Planen var primært og jakte med Seven, men hvis hun følte seg komfortabel med jakten
skulle hun prøve seg med 97`n.
Siden hun primært skulle jakte lettere antiloper og
Warthog ble 97`n lastet opp med 158gr Horn XTP foran 17gr med Vith 110.
I 5,5 tommer
pipen tuslet denne kulen ut i 1500fps og holdt godt sammen skutt i gelatin.
Penetrasjonen lå på over 30 cm.
Karl var utrustet med tonnevis av jakterfaring fra
Norge med rifle, men var i tillegg også en habil pistolskytter med en modell
629 i skuffen, så da var jo saken grei. Denne ble foret med en 300gr blykule
med en passende (dvs at jeg ikke husker hvor mye) dose N110 bak.
En runde i fresebenken og 629`n stod frem med et Doctoroptics
rødpunktsikte. Hege`s 97 FA og min 83 FA var også utstyrt med Doctor for
anledningen.
Avreise:
Ingen tvil
om at vi er klare for Afrika..
10 minutter etter at dette bildet ble tatt
kansellerte de flighten vår på grunn av oljelekkasje!!
Heldigvis
fikk vi raskt kommet oss på et nytt fly og her har vi oppdaget at det er
”gaver”
til oss fra South African. Det var forøvrig en helt annen standard på SA flyene
i forhold
til det vi er vant til fra KLM og British Air.
Ikke at de er så dårlige, men SA hadde bedre benplass
og video i
hvert sete. I tillegg fikk vi altså noe småstasj..
Turen ned via Shiphol gikk som turer flest skal gjøre
når man flyr, altså begivenhetsløst. Et par timer til Shiphol og ca 10 timer
fra Shiphol til RSA.
Når vi da kommer gjennom våpenkontrollen i et stykke
også er det tid for meg til og puste ut..
Vel fremme
skal vi sjekke om stuerene har greid å havarere våpen og sikter eller om vi har
hatt hellet på vår side. Testskyting er obligatorisk og har ved flere
anledninger skapt litt uro. Mest fordi alle vet at de blir bedømt og blir litt
nervøse, men også har jeg hatt et par ganger hvor det har vært nødvendig med
noe justering av sikter og en Contender måtte bare legges til side etter at
Aimpoint`n hadde tatt kvelden.
Hege som normalt ”går i kjelleren” når noen skal se
på hva hun presterer lager fine 5 krone samlinger med både 97`n og Seven. Karl
Svinger sin 45/70 Marlin Guide gun lekende lett med tette samlinger, men får
stor problemer med 44 mag`n.
Det viser
seg at trening med jaktladninger (300gr kuler) har satt sine spor i form av en
reaksjon mot rekylen som er ganske heftig i en kort 44 mag. Karl innser dette
og legger 44`n på hylla og konsentrerer seg om Marlin.
Og det er sånn det skal gjøres.. Kjenne sin
begrensning og handle deretter.
Morgen
første jakt dag. Det er kaldt og det er en spesiell lukt som jeg nesten greier
og fremkalle her jeg sitter og skriver. I noen minutter er det stille i det
solen sender de første stråler over kanten, men så våkner Afrika til live og
selv en tinitus blir overdøvet av dyrekvidder..
Vi går i for meg kjent terreng der jeg guider Hege
mot noe jeg tror skal bli hennes første møte med blesbukk. Jeg vet ca hvor de
holder til i morgentimene, men de er så inn i helvete sky at vi går med
museskritt og konstant med kikkerten oppe for og se de før de spotter oss. Vel
oppe på en gressbakke ser vi ikke snurten av blesbukken, men rugg av en ”Black
backed Jacal” går med nesen i bakken og aner fred og ingen fare. Vi sorterer ut
ruten og kommer oss i stilling og får den på 50 meter rett forfra. Hege legger
til de siste gram på avterkkeren og Sjakalen detter i smellen..
En flott Sjakal som kommer hjem i fullmontasje...
Det blir fort tydelig at det er et spesiellt år i
Afrika. Spesiellt fordi det har vært uhyre tørt og det resulterer i lite
Vurtegriser og nesten umulige smygforhold for håndvåpen. Etter og ha overlatt
Hege til Berthes bruker jeg de påfølgende dagene til ørkesløs smygjakt. Det er
inn i granskauen varmt og jeg lengter desperat etter en TC i 357 herret eller
en MOA i 30BR som kunne lette litt på trykket. 5,5 tommer 357 mag er en
formidabel revolver på moderat vilt og både Hege og jeg har skutt mye med den
på 100 meter men det er nå alikevel et våpen som egner seg best under 70 meter.
En flokk red hartebees har jeg gang på gang kommet i
kontakt med, men de slipper meg ikke nærmere enn 200 meter før de setter
avgårde. Jeg har sett meg ut en helt spesiell en som har fått gevir som en
Impala. Den er lett og kjenne igjen, men den holder seg godt inne i flokken og
setter avgårde ved første mistanke.
Andre dag blir til kveld og jeg ender opp svett,
sliten og tørst etter 3 timer på knærne, med rødpunktet limt til bogen på
impala beesten.
Den står og ser mot meg og siden det er blitt så
mørkt har jeg tatt sjansen på å sette meg rett opp på knærne og håper å få de 5
sekundene jeg trenger for å støtte meg mot et tre. Holdet er nesten 90 meter og
i det jeg får den i siktet står den bare der. Jeg presser og presser (avtrekket
er 800gram) men får meg ikke til gjennomføre. Bukken står der som en
steinstøtte, men solen har forlatt meg og jeg kan se for meg skuddet, med
påfølgende munningsflamme blending og så leting etter bukken hvis den ikke
faller på stedet. Jeg hylstrer og tusler av gårde, motsatt vei går
Impalabeesten.
Dagen derpå har Hege og jeg en flott dag. Jeg tar en
pause fra impalabeesten og vi smyger oss opp mot toppen av en kolle for å se
etter blesbukk.
Det er ingen flokk og se men 400 meter unna går det
et par dyr og blant de en fin bukk. Vi følger de non minutter for og se hvilken
vei de beiter for så å bruke den sparsomme vegetasjonen som dekke for å komme
oss nærmere. Etter et par hundre meter er det ikke mer å gjemme seg bak så vi
kryper så langt det går og legger oss ned. Vi har ikke sett bukken på en stund
og begynner og lure på om den kunne ha rukket og passere oss. Så kommer det
horn ut av gresset, og jeg kan tydelig se på Hege at dette er noe helt annet
enn å ha fått en sjakal i fanget. Rød i ansiktet av svette finner hun naturlig
støtte. Jeg kjenner jeg blir glad siden hun gjør akkurat det vi har trent på
hele sommeren. Hun er 110% konsentrert og jeg følger med på bukken der den
kommer ut bak en busk og stopper opp. Det fortoner seg som en evighet for meg,
men det går sikkert bare et par sekunder, så smeller det. Jeg følger bukken i
spranget og ser den forsvinne inn i bushen. Støvet virvler bak den og det siste
jeg mener og se er at den begynner og bli litt bredbent. Jeg snur meg og ser på
Hege. Der står hun og tårene triller nedover kinnet. Hennes første store
jaktopplevelse og dyret forsvinner. Jeg får intenst lyst til og fortelle at jeg
er sikker på at den ikke ligger mer enn 40 meter inne i bushen. På bakgrunn av
de siste bevegelsene jeg så er jeg NESTEN sikker. Jeg får trøstet litt mens vi
roer ned pulsen og går igjennom de siste minutter. Hun merker av plassen hun lå
på og så merker vi av skuddplassen. Jeg forventer ikke blod og det er det
heller ikke. Bukken stod 45 grader på og trenger ikke å være gjennomskutt. Vi
begynner å følge spor og etter bare 20 meter er det masse lyserødt blod. 50
meter med blodsporing og Hege jubler over sin første Blesbukk...
Dagen er ung så etter å ha levert blesbukken saler vi
opp lillebror (mod 97`n har tilnavnet lillebror) og drar på guinneafowl jakt.
Disse fuglene er svært skye og når de beiter er det alltid et par hoder som er
oppe og speider.
Først ble det et par stykker skutt under postering,
som i seg selv ikke er noen bragd bortsett fra at man skal kunne skyte.
Men denne må jeg ærlig innrømme var et praktstykke av
en smygjakt. Klokken var blitt godt over 12 og 28grader pøste ned i nakken på
oss.
De første
100 meterene smøg vi sammen, men uten vann og med en strarbasiøs morning måtte
Hege kaste inn håndkle og legge seg ned.
Jeg akte
meg etter fingrene de siste 100 meterene og felte en som sto 35 meter unna.
En drøy time ble nok for og felle denne fugger`n men
morro var det.
Vi var
langt hjemmefra og her måtte vi ta en pust i bakken or å samle lit krefter til
den siste etappen..
Her er vi på vei etter en lunsj for og finne en
Phyton slange. På andre siden av en liten elv bor det 3 stykker hvorav den ene
er på over 5 meter. Jeg har ikke hatt hellet med meg så langt. Har vært bortom
der titt og ofte og ikke hadde vi hellet med oss nå. Hvorfor Hege har fått det
for seg at hun skal banke Gerhard er litt uvisst, men han er rappkjeftet og har
nok uttalt seg om kvinnelige jegere tenker jeg..
Gerhard
sjekker ut Karl`s norske jaktbilder. Gerhard var i Norge for et par år siden.
Vi inviterte han på elgjakt og han så temmelig kald og frøsen ut der han satt
på post i regnværet, godt pakket inn i jervenduken, men okke som to elger skjøt
han.
En annen ting imponerte meg var Gerhards utrolige
evne til og bedømme avstander. Etter å ha investert i en avstandsmåler ble jeg
ganske skuffet over hjemlig kunskap om dette. Tok og testet noen ”gamle”
elgjegere som før kunne komme seg unna med skråsikre ”det er vel ca 180-190”
bedømniger fordi ingen gadd og måle opp.
Nå var det bare og fyre opp Leika`n og konstatere at de ofte tok grundig feil.
Samme test av Gerhard under norsk elgjakt avslørte at det er forskjell på en
profesjonell jeger som må gjøre dette hver dag kontra en helgejeger. Gerhard
hadde sjelden mer enn 10 meter feilmargin.
Kom over denne fruen en dag. Av en eller annen grunn
ligger det et egg på utsiden..
Og som alltid diskes det opp med mat laget over bål
på kvelden. Gryten inneholder ikke et eneste lettprodukt så det er godt at
dagene
tilbringes i
bevegelse..
Og her kan dere se hva Afrika jakt handler om..
Akkurat, ha det moro sammen på jakt. Til venstre har vi fått en Brno salong og
skal ut og sanke mat (perlehøner) og til høyre er vi ute på natt safari (tror
jeg..)
UT på tur
aldri sur..
Begynner og
bli lenge siden,så det er ikke alle bildene jeg er helt sikker på. Her driver
Hege og gjør seg til, men egentlig skal vi vel opp å postere på sjakal og
hyene.
Prøvde litt
forskjellig siden det var så vanskelig og komme inn på dyrene. Her har jeg
funnet et tre som lå på en godt opptråkket sti og selv om det ikke kom noe de
få timene jeg satt vil jeg gjerne prøve det igjen.
Jeg plasserte Hege i forbindelse med en warthog sti og selv
satt jeg meg 200 meter unna på en annen overgang.
Hun smiler her men 30 minutter senere kommer det to
Warthog rett mot henne og overumplet passerer de henne på et par meters hold..
Gerhard tok med seg Hege for å finne warthog og jeg
forsatte der jeg slapp med lillebror på hofta og impalabeest i blikket.
Etter et par meget mislykkede Sebra smyg dumpet jeg
plutselig over flokken med hartebeest. De så meg umiddelbart og jeg droppet ned
i knestående og ventet. Usikre på hva jeg var ble de stående, men de var over
200 meter borte så det var ikke stort å gjøre. En lang stund stod de der og jeg
ventet bare på at de skulle rase av gårde. Så gjorde de ikke, men de beitet seg
vekk fra meg samtidig som de hele tiden så min vei. Jeg visste at de hadde sett
meg så noe fortsatt smygjakt var nytteløst. Jeg gjorde da det motsatte. Tok en
lang kvist og stappet ned i rumpesprekken og fant en passende stein som jeg
startet å grave med. Med dype grynt og med stumpen i været kastet jeg opp sand
og småstein og holdt på for meg selv en 5 minutters tid. Når jeg såvidt tittet
frem fra kapsen hadde de utrolig nok kommet 50-60 meter nærmere og betraktet meg
mistenksomt. Jeg gravde og beveget meg sakte mot de, men de flyttet seg unna.
Slik drev vi på i et par timers tid og til slutt var jeg på 150 meters hold.
Lenger inn enn det slapp de meg ikke og jeg måtte gjøre noe nytt. Klokken var
blitt over 1300 og det begynte og tære på krefter og tålmodighet. Flere timer
på knærne i Afrikabush er rett og slett ubehagelig. Jeg hadde lagt merke til at
de holdt stø kurs og nå satte jeg opp farten og krabbet vekk fra de, men i
samme retning som de gikk. Samtidig som jeg gikk noen skritt frem gikk jeg også
noen til siden så når de igjen begynte og bevege seg kom vi nærmere hverandre.
Klokken to var jeg så langt inn i min nye rolle som gris at jeg nesten spiste
røtter. Jeg var nå ikke mer en i overkant av 50 meter fra nærmeste hartebeest,
men min impalabeest holdt seg i bakgrunnen. De første i flokken satte opp
tempoet og jeg forstod at jeg snart ikke hang med lenger. Jeg krabbet hastig
bort til et tre og akte meg opp i knestående med lillebror mellom to tykke
grener. I den siste gruppen på 4 dyr gikk impalabeesten og avgjørelsen måtte
tas i det den passerte mellom to tornebusker. Jeg anslo holdet til 100 meter.
Fikk god støtte mellom grenene og ventet. I det den rundet busken stilte den
seg opp rett mot meg og slik ble den stående. Rødpunktet lå i stikkhullet, men
det ble et for lite mål. Jeg visste at han til slutt ville følge de andre så
jeg flyttet siktepunktet 1 meter til venstre og ventet. Han snudde sakte og
skulle følge de andre. Rødpunktet lå litt fremme i bogen. I det jeg skjøt
kjente jeg en sky av bark som traff meg rett inne på øyeeplene og det skulle gå
et par dager før begge øynene igjen fungerte som de skulle. I en tåretåke så jeg at alle så nær som ett
dyr forsvant. Impalabeesten gikk 20 meter og ble stående noen sekunder før den
falt. Holdet var 107 meter og kulen gikk tvers igjennom...
\Grunnen til
det lett mysende blikket er 35000psi kruttgasser rett fra tønna og inn i barken
på treet jeg støttet meg i mot.
Hege fikk aldri brukt Lillebror i 2007, men i år blir
det andre boller for da blir rifla hjemme og Hege tar enten med lillebror eller
en ny mod 97 i 45 LC som snart er på vei fra USA.
Skrivende stund: Det tar f... så lang tid mellom hver gang jeg
får skrevet noe, men jeg bør vel bli ferdig med 2007 før 2008 renner bort..
Et trangt hotellrom på det som før het Torghatten, nå Thon hotell Brønnøysund
er det derimot tid for og klutte ned noen ord..
Ælj..
En liten collasje over jakt på Ælg.. Denne turen til
Vidar og Nina ble det ikke noe Elg av, men det var trivelig likevel. Hver post
som ble besatt ble rikt belønnet med orrfuggel som slo seg ned i trærne rundt
oss ettersom driverene satte fart i kullene. Hege hadde det helt svart rundt
seg en stund etter at en stor flokk orrhaner fant det for godt og bruke henne
som midtpunkt.
Mat blir det uansett og Elgjegere er like glad i
skrøner og god mat som å skyte Elg..
Mye snakk og lite Elg... Her til venstre Per Olav,
Vidar, meg og 1814..
Før denne turen var hele banden oppe i Grong og
jaktet Elg så svetten sprutet.. For min del var det et stille år med lave ammo
kostnader og selv om kvoten ble skutt var det for min del med en bismak. Det
var fra i år innført en regel om at det ikke var lov og postjakte før og etter
drevene. Selv er jeg tilhenger av og sitte på en knaus og speide over en
hogstflate når solen kaster sine første stråler over horisonten. Muligheten til
å få med seg starten på dagen når fuglene våkner opp synes nå jeg er vel så
gjevt som å sitte på post med en driver rekke på vei, men slik skulle det nå
ikke bli.
HJORT... Kai
introduserte meg for Snorre Aglen for noen år siden og selv om Kai som nybakt
tobarns far ikke kunne rive seg fra i år, dro jeg opp til Otterøya i forkant av
Elgjakta. Jan Børsta tok i mot meg der og innkvarterte meg på en hytte oppe i
skauen. Dette er et fantastisk jaktomerådet som kryr av hjort og det er nesten
utrolig at jeg ikke har skutt dyr der ennå. I tidsrommet jeg jakter der er det
storbukk som er lovlig vilt etter Snorre`s avskytningsplan og den er litt sky
av seg. Koller og kalv har jeg sett mye av, men storbukken har altså uteblitt.
Dette er en sannhet med modifikasjoner. I 2006 smøg jeg meg på en fin bukk som
ble lei av å vente på at jeg skulle skjønne at sikringen på Marlin Guide Gun
stod på. Jeg røsket og slet 45/70 patroner ut av mekanismen i hytt og pine uten
å få av et skudd, så til slutt fikk bukken nok og stakk sin vei. Den jæ..
sikringen (som kun er et anti Law suit duppditt ) er nå ute av drift..
Mer Hjort:
Det var kose hjortejakta.... Heldig er jeg som har en kamerat ute på den
ytterste nakne Ø... Hos Sverre Meisingseth har jeg en stående invitasjon på
hjortejakt og den ivrige Vestlandsfanden har flere terreng vi kan valfarte i.
Terrengene ligger både på fastland og øy og ofte er det bedagelige dager og det
spesiellt tidlig i jakta hvor dyra fremdeles står med godt fotfeste nede i
fremkommelig terreng, Men så har han også terreng som får tankene til og vandre
til hobbyer som kan utføres innendørs en kald høstkveld.
Tre seanser står tydlig for meg i minnet fra 2007
jakten hos Sverre. Første minne ut er når jeg rigger meg til på post, ser fire
dyr som står å nistirrer på meg fra 50 meters hold, børsa på bakken og ingen
ammo i kammeret.
Neste ut er Fløydalen sent i jakta. Når dyra trekker
helt inn i dalen og det er nesten umulig å få postert uten å gå en 3 timers
mars over fjellet. Sverre og noen andre jegere tok båten rundt og satte seg
selv og to tyske jakt terriere i land i bunnen av dalen. Posterings rekka gikk
over fjellet, annført av en meget lettbent slektning av Nils. Den lette
lyshårede guiden formelig svevde opp over fjellet, med fire pesende jegere bak
seg..
Vel på plass og med børsa parat ble jakt terrierene
sluppet . Fra første minutt og til solen randt var det et svare spetakkel av
hunder og hjort som fløy på kryss og tvers. Slitet med og komme seg over fjellet i 20 cm
skarasnø var som blåst.
Da solen ga opp kampen og duppet ned i havet var det
ennå ikke skutt hjort, men det var i
hvert fall ikke hundenes feil. Det var så nært så nært flere ganger, men det
ble bare halvsjanser som endte opp med å senke børsa. Selv hadde jeg dyr så nært
at jeg ikke kunne fatte hvorfor jeg ikke fikk en skuddsjanse, men hjorten
valgte akkurat de tetteste bjørkebeltene...
Skumringen kom og med 2 timers gange i stupbratt
terreng ble vi enige om å avbryte og få tak i hundene. Den ene kom ned til
båten og fikk skyss hjem. Den andre kom skliende på fire stive ned en lang
snøskavel pipende av smerte. Etter den lå det fire blodspor fra slitne poter
som jaktlysten hadde tatt helt knekken på.
Jeg fikk pakket om i stolsekken og stappet bikkja på
toppen av en genser. Med hode over kanten på sekken bar det hjem. Siden planen
var en kort postering var det tatt med lite mat og jeg kjente meg allerede tom
og slapp. Da jeg en time senere hadde gått meg fast i et stupbratt juv uten
engang og ha en lykt var jeg på kanten
av motløshet.
Dobbeltriflen jeg hadde med for anledningen føltes
som en hel seilbåtkjøl. Den skulle jeg bare sekunder senere slippe og dra på da
terrieren som frem til da ikke hadde bydd på noe problem, fikk ferten av et
dyr. Til tross for blodige poter, kastet den seg ut av sekken etter hjorten med
et hyl av begeistring og så var den i full los. Uforberedt på dette, mistet jeg
balansen. Dobbeltriflen forsvant ned i juvet og selv fulgte jeg hodestups
etter. 20 minutter senere fant jeg min kjære 45/70 rifle igjen og med krampe i
begge ben kom jeg meg rundt fjellet, ned mot stien som skulle lede til Sverre.
Bikkja hadde jeg for lengst gitt opp og lot den seile
i sin egen sjø. I det jeg kom ned på stien kom den tuslende opp ved siden av
meg og fulgte meg hele veien ned til bilen. Selv om jeg hadde mest lyst til å
filleriste bikkja for å ha sendt meg hodestups ned fjellet, må jeg si at makan
til jaktlyst og guts må bare belønnes med annerkjennelse.
Tredje og siste seanse var av den mer avslappende
sorten. Fjellet rund Nils` villsau gård huser mye hjort men også andre dyr.
Etter å ha kommet litt sent i gang var vi på vei opp lavt i en fjellskråning
for å drive av det laveste partiet. Tre av oss gikk oppover for å postere.
Mangel på nedbør gjorde sitt til at det å komme på post ikke akkurat var noen
lydløs seanse.
Siden jeg fikk første post, fikk jeg Sverre og Nils
til å bli med helt bort til min post for så å vente til jeg var klar. Vel kan
en hjort ha full kontroll over folk i terrenget, men telle kan den ikke. Når
Nils og Sverre gikk videre og jeg satt i full kamuflasje, skulle min post være
”resatt” i en Hjorts øyne. Så skulle også vise seg å være tilfelle.
Etter en halv time ser jeg bevegelse i skogen.
Driverene har ikke kommet i gang ennå så dette er dyr som kommer for egen
maskin. 6 rådyr kommer intetanende ut av skogen, beiter seg vei mot meg. Jeg
som for anledningen er kledd i grønn kamo fra topp til tå blir også velsignet
med en god ”jaktvind”. Etter noen ulidelig spennende minutter spenner jeg hanen
på en Remington Rolling Block 45/70 riflen og feller en kalv på 40 meter. Når geita til kalven kommer løpende like opp
til meg og stopper på 10 meter uten å kunne se meg igjennom kamoen, lar jeg en
158gr Hor XTP felle den. Vel fornøyd med dagen, sitter jeg helt rolig og lar
intrykkene av jakta sive inn. I en busk 50 meter unna ser jeg plutselig
bevegelse og en kalv titter frem. En 158gr Xtp er igjen på vei og double er
blitt til trippel.
Resten av høsten gikk med til revejakt og når det
ebbet ut i April hadde jeg skutt 18 pelser på en og samme åteplass!
Fine
pelser J
Og mye
jobb....