Med .357 Magnum til Sør-Afrika !

 

Opp gjennom årene, har min interesse for ulike skytedisipliner (stridsskyting, metall-siluett, trap, skeet etc.) variert.  Derfor har jeg også hatt noen .44 Mag.`er, men for 3-4 år siden, ble jeg lei av å daske blykuler i pappskiver.  Jeg så liksom ikke meningen med det lengre.

 

Hva skulle jeg vel med 3 grove revolvere, som ikke ville bli brukt til annet enn pappskiver?

 

.44`ene ble solgt, og pengene realisert på andre prosjekter (selvsagt innenfor jakt/våpen).

 

Utenlandsjakt fikk jeg øynene opp for i –84, men Afrika har aldri interessert meg.  Jeg skulle pånytt dra til England i februar, men min følgesvenn var forhindret i å bli med.

 

Så en kveld (tror det var en onsdag i januar), satte jeg meg ned med en bok, en videofilm og en flaske whisky (jeg arbeider skiftarbeid, så en onsdag kan være lørdagskveld for meg).

I løpet av et par timer, var interessen for Afrika vekket, og turen ble bestilt påfølgende uke.

 

Nok om det!

 

I hvert fall, dro jeg til Sør-Afrika i april –01, for å jakte på trofé dyr – med rifle.

 

I mange år har jeg imidlertid ønsket å kunne jakte lovlig med håndvåpen. I og med at dette er tillatt i SA, pakket jeg også med den ”groveste” revolveren – S&W 686, 6” løp – jeg hadde/har.

 

.357 Magnum?  Pføy! (vil mange mene).

 

Men, jeg hadde ikke noe grovere.

 

Etter å ha måttet bevise overfor min outfitter, at jeg traff et A4-ark på 30 m med .357`en (og på 100 m med riflen, .375 H&H), startet eventyret.  Jeg besluttet å jakte med revolveren først (i tilfelle dette ikke gikk bra).

 

Første dag var det impala, jeg skulle forsøke å få skudd på. 

I tettskogen, hadde jeg flere sjanser, men jeg kunne ikke se om dyrene hadde noe på hodet.  Selv om jeg ikke hadde forhåpninger om å skyte gull-bukken med revolver (skuddavstanden medfører jo at man ikke kan være altfor kresen – i hvert fall ikke hvis man skal lete opp dyrene), ville jeg at dyret skulle ha horn.

 

Etter å ha brukt kikkerten fra et høydedrag, fikk vi se en flokk med impalaer – riktignok ingen storbukk som leder av flokken, men vi ”gikk” for den.

 

Etter 2 timers skikkelig (og da mener jeg skikkelig) stilljakt gjennom tornebusker, var skyteavstanden ca. 80 m.  Guiden mente at jeg ikke ville kunne klare å komme noe nærmere, og ba meg om å skyte.

 

Dette var ikke aktuelt, selv om et par tusen skudd, hadde blitt lagt ned som treningsmengde i løpet av de siste 2 månedene (måtte ”ta igjen” alle skuddene som ikke hadde blitt avfyrt de siste årene).

 

Etter ytterligere en halv times lav åling, var holdet ca. 60 m, men da var det også stopp.

Bukken snøftet på impalavis, og var klar til å stikke.

Bak meg hørte jeg en annen impala som snøftet – noe som viste seg å være guiden.  Impalaflokken gikk urolig rundt omkring, men roet seg litt ned etter hvert. 

Bukken som jeg hadde bestemt meg for å skyte, var til enhver tid dekket av andre dyr, eller den stod altfor skrått etc.

 

Jeg ble sittende ved en trestamme – pinnerolig i timevis.

Nei da, det føltes bare slik.

Imidlertid gjorde Murphy`s lov seg gjeldende, og jeg fikk muskelkrampe i den ene foten. 

Min ufrivillige bevegelse p.g.a. krampen, fikk bukken til å starte løpet.

Skuddet gikk.

 

Det ble nesten et ”perfekt” vomskudd. 

Imidlertid ble skuddet avfyrt skrått mot dyret, slik at kulen gikk inn på høyre side (i vommen), og stoppet i venstre bog.

 

Lungene var heldigvis truffet.

 

Etter 70-80 m fant jeg (ikke negeren som skulle være sporfinneren, og som du sikkert har lest, er disse negrene bedre enn ei bikkje, men dette inntrykket sitter ikke jeg igjen med.  Men nå har jeg jo bare vært èn tur i Afrika da – foreløpig.) blod som tydelig viste at lungene var truffet.

 

Vi brukte resten av ettermiddagen på å lete etter impala` en, men ikke f…. 

Vi måtte bare gi oss. Neste morgen dro vi tilbake, og fant dyret liggende i en bekkedal, ca. 150 m fra skuddstedet.

 

 

 

Etter at dyret var ”avkledd”, og hengt på kjølen, var det vortesvin på menyen.

 

Samme taktikk som tidligere:

 

Høydedrag

Observasjon

Go!

 

Underveis kunne jeg skutt en ung Kudubukk, og noen duikere, men det var en vortesvin familie vi hadde som objekt.

 

Imidlertid ble vi oppdaget, og på nytt måtte vi klatre opp i høyden.

 

Observasjon, og Go!

 

Etter et par kilometer, hørte vi flokken, men så ingenting.

 

Plutselig så vi en grå rygg.  Jeg posisjonerte meg i den retningen jeg antok at svinet ville komme, og håpet at det var noenlunde tenner på den.

 

På 30 m – mens den gikk og beitet – traff kulen, Hornady 158 gr. XTPHP, svinets høyre bog med en hastighet av ca. 400 m/sek.. 

Den spant rundt, og løp med oppreist hale, og jeg gav den et skudd til.  Dette gjorde ikke annen skade enn å knuse venstre forfot.

 

Løpende vilt med revolver, er nok ikke det jeg mestrer godt nok.

 

Etter 58 m falt den.

 

Kulen hadde gått skrått gjennom den, og stoppet i venstre skinke.

 

For å si det selv:  Perfekt!

 

Påfølgende dager, hadde jeg nye kjempeopplevelser – men da med riflen.

 

Nå drar jeg tilbake til SA i april, og skal skyte 15 dyr.  8-10 av disse skal skytes med revolver.

Resten av dyrene med en rifle, 7 mm Rem. Mag., som er nyinnkjøpt for ren troféjakting.  Denne har jeg kun fått skutt en hjort med i høst, og vil derfor prøve ladningen (Nosler Partition 175 gr., 860 m/sek.)på noen flere dyr, for å kunne danne meg en noenlunde mening om den.

 

Skal jeg investere i en .44 Mag. igjen, eller skal jeg tro på at .357`en er kraftig nok til dyr av en hjortekolles størrelse?

 

2 dyr nedlagt, er jo ikke nok til å dra en sikker konklusjon, men jeg ser egentlig ikke behovet for grovere skyts.

 

Nå er imidlertid interessen for håndvåpenjakt blitt MEGA, og da er det vel grunn god nok?

 

 

 

Sverre A. Meisingseth