Blue Wildebeest!

 

Ofhhhhhhh!  For en varme!  36 grader og stekende sol.

 

Huden min tåler ikke altfor mye sol, og skrekken for å bli like solbrent som en av riflejegerene har blitt, gjør at solkrem tubene får kort levetid.  Johannes som har fått begge underarmene brent – lider.  De er opphovnet, og hver grein, torne eller berøring, får ham til å grynte som en vortegris.

 

Vortegris ja!  Det var det dårlig stelt med.  Jeg så ei sugge med to unger, mens noen andre så ei med 3 unger.  I august hadde det regnet noe formidabelt jævlig der nede.  Grisunger hadde druknet i hulene sine, mens store dyr som Oryx og Nyala hadde utviklet ”Amonia” – en influensalignende sykdom som medførte død og fordervelse (og økonomisk tap for mange farmere).

 

Fornuften tilsier å returnere inn i lapa`en igjen – men fornuften blir bryskt satt til side av .454`en som i dag skal vise hva den duger til.

2 av kammerene er noe trange, men alle patronene som jeg har med, har bestått kammertesten.  Jaktammo`en er ladet i hylser som er skutt noen ganger.  Høres det dumt ut?  

Kulene som jeg nå bruker, fikk vi først tak i 14 dgr. før vi reiste, og det ble ikke tid til å teste om ballistikken var lik i gamle og nye hylser.  Men til gjengjeld er kulene er blankpolerte.  Hvorfor?  Bare tøys!

 

Det er rart hvordan man kjenner tyngden av noen gram i løpet av en hel dag, og derfor blir to patronholdere i lær, fordelt på venstre og høyre hofte.  Bag`en med diverse utstyr: fotoapparat, solkremer, vannkanne, fucidinsalve m.m., blir lempet i baksetet.  Kikkerten henger rundt halsen, og skulderhylsene er på plass.

 

Tapp, tapp, tapp og enda flere tapper.  Fingrene trommer på bilpanseret.  Skjønner ikke PH`en et hint om utålmodighet?

 

Endelig er vi på veien, og kjører i retning av hvor det i går kveld ble observert en flokk med Blue Wildebeest.

 

Ikke f…!  Ikke en B.W. å se.  Andre deler av terrenget, blir saumfart, men ikke snakk om.  De er og blir borte.  Hele formiddagen går med på å lete etter dyra, men må bare innse at det ser håpløst ut.

 

Vel – brunch med masse kald drikke (vann – da man ikke blir utørst av cola, saft etc.), og en forholdsvis kjølig lapa, gjorde faktisk godt.

Kl. 1500 er vi på vei opp i høyden igjen – på motsatt side i dalen.  Fra bilen kan vi ikke se noen B.W`er, så vi parkerer, og trasker tørt terreng en times tid. 

Der! En flokk på 20-25 dyr observeres, og etter 10-15 min., er vi på ca. 300 m avstand.  PH`en sier at vi rolig skal gå mot dem, og jeg protesterer på dette.  Det må da være bedre å forsøke med litt lav innpåmarsj?   Svaret er enkelt: Skyter vi her, vil arbeidet med å få ned dyret, ta 6-7 timer – da det ikke er mulig å bruke bil i denne delen av terrenget.  Og skinnet – som er forholdsvis tynt – i forhold til elg og hjort, kan ta skade av transporten. 

Forslaget til PH`en er derfor å tilkjennegi oss, og håpe på at dyrene trekker enda høyere – og så forsøke å avskjære dem.

Hmmm!  Egentlig ingen dum ide!

 

Så blir gjort – og dyrene følger fasiten.  Vi returnerer til bilen, og kjører til topps, men er 2 min. for sen til at vår plan lykkes.

Men – nå er flokken i kjørbart terreng, og disiplinene lav rygg, kryp og ål blir gjennomført til punkt og prikke.

Pro 800`en viser 160 m.  Mer lav åling – strekker oss forsiktig opp bak en liten busk, og ser at flokken beveger seg vestover.

Imidlertid er det tre etternølere – og et av disse dyrene er av såkalt representativ størrelse – som jeg har betalt for.

 

Pro 800`en viser nå 95 m.  Litt hastverksoppsett, gjør at skytestokkens to ben, spriker for mye, og tyngden av revolverløpet gjør at den ”knekker” sammen.  Hæl……. også!  Prøver igjen!  Og nå er løpet på plass.  Jeg sikter på den representative (en av de to andre er et meget bra trofé), og spenner hanen.  Da trår selvsagt den store til – og stiller seg foran.  Jeg tør ikke å forandre posisjon, da det er blikkstille, og lyder av såler og klær som stryker borti et eller annet vil avsløre meg.  Slik sitter jeg i hvert fall i 10 min., og musklene har blitt anspente av samme sittestilling. 

Den store – tar 4 skritt fremover – og ”min” blir stående uten dekning.  Jeg sikter, men synes at skjelvingen fra overspente muskler er for stor.  Jeg tør ikke skyte. 

Hvis jeg hadde snudd meg mot PH`en nå – er jeg sikker på at jeg ville sett at han ”gammet” meg.

Uansett – jeg tok beslutningen om å ikke skyte.  Da er det revnende likegyldig for meg hva PH`en måtte mene.

 

Forøvrig er det mørkt om et kvarter.

 

Hører prating, og romstering fra nabo rommene.  Det er tid for et piss, og frokost.

 

Kl. 0730 er vi i samme område som i går kveld, men det er bare å konstatere at B.W.`ene har forlatt området.

Timene går uten kontakt med dyr – og antydningen om at jeg burde skutt i går kveld, gjør meg litt irritert.

I kikkerten får vi se Edgar og PH`en som ”stiller” på noen impalaer – og min irritasjon er glemt.

 

Vi tenner oss en røyk, og bivåner en spennende jakt.  I kikkerten ser det ut for at Edgar omtrent sitter oppå en impala (men avstander og kikkerter kan lure enhver).  Med ett løper dette dyret – og en stund etterpå hører vi smellet.  Jegeren/PH`en går mot skuddstedet, og blir stående.  Dette ser ikke lovende ut.

 

Vi kjører nedover, og tar kontakt med Edgar og Antee (eller hvordan nå PH`ens navn skrives).  Edgar forklarer at skuddavstanden var 50-60 m, men at vinden måtte ta skylden for at Anaconda`en ikke var mulig å holde i ro.

 

OK!  Skal vi dra?  PH`en nikker, og setter seg bak rattet.

Plutselig banker den svarte assistenten på biltaket, og bilen stoppes.  Ut av bilen – og opp på pick-up`ens lasteplan.  Han peker, og vi kan se at en flokk B.W.`er er på vei opp dalen.

Skytestokken i høyre hånd og et par tørk med homofillen, og planen iverksettes.

 

Denne gangen klaffer det sånn noenlunde.  Vi har satt oss ned bak noen busker – i håp om at flokken skal passere oss.  Og det gjør den nesten.  250 m unna stopper flokken for å beite. 

 

Selvsagt!  Flokken måtte selvsagt spre seg.  Dette vanskeliggjør videre framdrift. 

Som nevnt – er det et representativt dyr jeg skal skyte.

Å ha et ”fritt” dyr er enkelt i forhold til å få plukket ut et spesielt dyr som skal skytes.  Vi blir enige om hvilket dyr jeg skal skyte, og min konsentrasjon er rettet mot dette.

 

Wildebeest etter Wildebeest, retter hodene mot oss.  Halene begynner å vifte, og snøft etter snøft høres.

Hvordan i all verden kunne de oppdage oss?  Vi har sittet helt i ro, og vindretningen var også riktig.

Nei – dette går ”dedundas” igjen.

En havtimes tid sitter vi på samme plass, men det har ingen hensikt.  Vi er oppdaget.

 

Vel – hva gjør vi nå? 

Vi går rolig mot flokken, og stopper på 200 m.  Flokken blir faktisk ikke uroligere av dette, men hvorfor skulle de bli det?  Det er vel naturlig at noe de ikke ser, men som de vet er der, gjør dem mer usikker – enn å kunne fastslå hva det er.

 

Etter en stund samles flokken, og løper noen hundrede meter.  Vi følger på.  Slik holder vi på, inntil vi får muligheten til gå nærmere i skjul av busker og kratt. 

118 m – nærmere vil vi ikke klare komme.  For å ha noen mulighet til skyte, må jeg allikevel noen meter videre. 

Jeg støtter våpenhånden mot en stein, og løfter .454`en forsiktig opp.  Sikter mot den representative. 

3 meter til høyre for den - står flokkens trofé.

 

Tankene flyr gjennom hodet.  Vil kaliberet og kulen være godt nok?  Skyter jeg trofeet, koster det meg kr 4000,- i tillegg, samt en skuldermontasje – altså kr 10 000,-. 

Hadde jeg visst det jeg vet i dag – ville jeg skutt, men usikkerheten gjør at jeg velger den representative.

 

Både Black- og Blue wildebeest har hjertet plassert noe lavere, og lengre bak enn de andre antilopene.  Dette tar jeg hensyn til, og føler at jeg har fjellstøtt anlegg. 

 

Løpet slår opp, og jeg ser støvføyken av stein som blir truffet – bak wildebeesten.  Og hører kuleinnslaget i dyret.

Wildebeest`en drar opp venstre forfot, og løper haltende 40 m.  Den stopper, blir ustø, og faller.  Ruller noen meter nedover, mens livsnerven er i ferd med å ebbe ut. 

 

Jeg ligger fortsatt på samme sted, og er klar for et nytt skudd om noe skulle skje. 

Varsomt går jeg fram – ikke med spent hane – men 150 % klar for å skyte igjen, og igjen – hvis denne skal gjøre det samme som Zebra`en.

Utgangshullet er 10 cm under løpsmunningen.

 

Kulen hadde truffet midt i hjertet, og plystret gjennom.  Å prøve å lete etter kulen, var dødfødt.  Om jeg skulle ha funnet den, ville den være så skadet av stein/berg den hadde truffet, at jeg allikevel ikke villet kunne se hvordan den ”oppførte” seg i dyrekroppen.

 

Det er ikke mye bloduttredelse/kjøttødeleggelse, her nei!

 

Det er rart dette her.  I Sør-Afrika skyter vi hardskutte dyr med håndvåpen/sakte gående blykuler (kr 1,80,- pr. stk.) med gode resultater.

Her hjemme – og i mange andre land – er det eneste ”saliggjørende”: - hurtige riflekaliber med påfølgende diskusjoner om hvilke kuler (som koster både kr 15,- og 20,- pr. stk.) som er brukbare til jakt.

 

 

 

Sverre A. Meisingseth